Vegard Hansen: Livets puslespill

Avhengighet: Fotball er en avhengighet som aldri slipper taket. Avhengigheter føles ikke alltid like godt. Som det sikkert var for Amy Winehouse, skriver MIF-treneren.

Avhengighet: Fotball er en avhengighet som aldri slipper taket. Avhengigheter føles ikke alltid like godt. Som det sikkert var for Amy Winehouse, skriver MIF-treneren. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Vi har alle våre bekymringer – brikkene faller ikke alltid på plass. Noen taper på børsen, andre mister kona, en tredje klarer ikke å slå Strømmen. Alle står i kø på riksvei 35.

DEL

På en dårlig dag bruker jeg nå nesten en time fra Vikersund til Mjøndalen. For de graver. Og graver. Ved Storsenteret, Eikerstua, Langerudbakken og Vikersund – tilsynelatende for moro skyld.

For vei er det mer enn nok av der fra før.

Og trafikken har sklidd helt fint den – i alle år – kanskje bortsett fra 2. påskedag, og når en Massey Ferguson med bonde, Felleskjøpet-dress og god tid har forvillet seg inn på veien med jord, møkk og tretti kilometer. Likevel holder de altså på, med innsnevring, 50-sone, rødt lys og kø, mens de bygger nye felt som ingen har bruk for.

Hvis det er så gøy å grave, kan de vel heller lage en gigantisk sandkasse i grustaket ved Osbakken, så kan de leke der i stedet for akkurat der bilene skal kjøre.

Bryne graver også. Sin egen grav.

De har pillet hodet av trenere som om de skulle vært reker på en sommeravslutning, tømt kassa og tapt kamper – og er midt i et voldsomt, ydmykende og fritt fall.

De slo oss riktignok 3–0 i fjerde serierunde og sendte oss under streken. Da hadde de fem poeng, vi hadde fire – og en periode på våren sto vi i samme grøften og spadde møkk.

Vi har karret oss opp, Bryne spar fortsatt. Snart er de nede, i Oddsen-ligaen. Det nærmer seg én i odds.

Vi ga dem nådestøtet. Skylden må de ta selv.

I fritt fall

På Isachsen sto de klare og ventet på juling. Den første smellen kom etter åtte minutter; Mads skled gjennom på høyre og Erik rappet læret i nettet. Lusing nummer to kom etter at vi fikk straffe, for første gang på 44 kamper. Det måtte en lang svenske, et enda lengre løp og en hasardiøs sklitakling til før en dommer endelig pekte på motstanders straffemerke igjen. Gauseth satte den sikkert. Som sist. Som alltid.

For det var en svenske som dømte, etter utveksling med søta bror. Han var vel omtrent som sine norske kolleger; hørte godt, så sånn passe.

Jeg lurer forresten på hvem vi sendte til dem – det er ikke alle som er like godt egnet til å opprettholde et godt naboforhold. Men jeg har ikke registrert noe innskjerpet grensekontroll eller diplomatisk krise av noe art, så da gikk det vel sånn noenlunde.

Knockouten kom rett før slutt, servert av kaptein Olsen Solbergs venstre krok. Allerede i tilløpet skjønte jeg hvor ballen ville ende. For jeg har sett det før, mange ganger, fra samme posisjon. Det ligger naturlig for Jokke å sparke fotballer i krysset fra det området. Hvis jeg kontakter hans moderlige opphav, tipper jeg det vil bli bekreftet at en liten lyslugg en gang kom til verden med omtrent samme skru og bue.

Det der var kunst, Jokke. Takker og bukker.

Stakkars Bryne, sa jeg før kampen – med rette. De hadde lite kvalitet, dårlig struktur og ingen sjans. Det var alt de hadde.

Husker du Gordon Banks?

Forresten, de hadde noen få – men store – sjanser. Det hjalp imidlertid lite, for vi har verdens beste keeper. Som serverte kveldens eksotiske dessert på overtid – en dobbeltredning så eksepsjonell at både med- og motspillere ble stående og måpe, og hele stadion brøt ut i spontan trampeklapp.

Hvis noen legger redningen ut på Youtube, kommer den til å banke Kygo ned i støvlene. Og skyve Gordon Banks’ tigersprang fra 1970 ned på 2. plass.

Sosha måtte reise fra Teheran til Mjøndalen for å unnslippe karantene, etter å ha blitt avbildet i en gul SvampeBob-bukse.

Religion kan gi grelle utslag.

Jus og regelrytteri likeså.

Et viktig prinsipp i det norske rettsvesen er at man skal dømmes av likemenn. Sånn burde det vært i fotballen også. Protesten til Kristiansund gikk (selvfølgelig) gjennom da den ble vurdert av fotballfolk, men ble forkastet da advokater fikk kloen i saken og slo i hjel sunn fornuft og riktig beslutning med brutale paragrafer.

Om en situasjon kvalifiserer til gult kort eller ikke, baseres ofte på skjønn. Når kortet først skal plantes i pannen på en stakkar, velger man riktig eller feil spiller. Så langt kan ikke skjønnsbegrepet strekkes.

Åmot, eller Åmot?

Det er nesten som da vårt guttelag skulle spille mot Haugesund sist lørdag. Man brukte skjønn og ble enige om å møtes på halvveien og spille kampen i Åmot. Men ingen skjønnsmessig vurdering i verden ville hjulpet om de hadde reist til Åmot i Modum (som de utrolig nok holdt på å gjøre) – når Haugesund var i Åmot i Telemark.

Det ville vært en gal beslutning. Med fatalt resultat. Basta.

Kampen mot Strømmen ble som forventet; tett og tøft mellom to lag som spiller ganske likt. Det var jevnt i ballbesittelse, likt i sjanser og ingen mål.

Vi har spilt dårligere, vi har spilt bedre. 3050 har aldri vært sterkere.

De brunes totale dominans på tribunen var like imponerende som den var gledelig. Strømmen hadde flere bannere enn supportere og ble fullstendig overkjørt av vår brune horde. Av fedre og besteforeldre, sønner og døtre, gamle og unge. Som går på skole, på Nav, i kirken eller på smertestillende. Som sitter på Stortinget, Storsenteret eller på ræva i sofaen. Som er skjørtejeger, lykkejeger eller elgjeger på post. Som gjør akademisk karriere, løfter tungt, graver dypt, åpner tette rør eller opererer bort blindtarm og føflekker. Og som synger og skråler eller sitter musestille med brunt skjerf og bankende hjerte.

Jeg setter like stor pris på dere alle. Tusen takk.

90 minutter lidelse

Livet er som et puslespill, og det er rørende å se hvor mange som har Mjøndalen som en viktig brikke i sitt.

Ranheim har hatt en skrekkelig periode, som de ofte har på høsten. Men de vant sist, 3–1 hjemme mot Levanger, og hjalp på den måten både seg selv og oss.

Dette er en kamp vi potensielt skal vinne. Men jeg vet også at det potensielt venter en lidelse i enden av nitti minutter. For fotballen triller ikke alltid i forventet retning. Noen ganger treffer den en tust eller Ulriks leggskinn, og havner et helt annet sted. Et sted den ikke skal være. Et sted den ødelegger. Da er fotballen smertefull. En kødd. En uvenn som man ikke lenger ønsker å ha noe mer med å gjøre.

Men det er umulig for meg. For fotballen er også lidenskap. En lidenskap som aldri slipper taket. Som aldri tar fri. Som aldri tar ferie. Den er en avhengighet. Og avhengigheter føles ikke alltid like godt. Sånn er det bare. For meg. Som det sikkert var for Joachim «Jokke» Nielsen (hvil i fred du tørste geni), Amy Winehouse og Jim Morrison.

Man har ingen garantier i fotball. Men man kan bearbeide forutsetningene slik at muligheten til suksess blir størst mulig. Ved for eksempel å ta inn over seg at hver beslutning man tar og hver utførelse man gjør kan være matchavgjørende. At hver touch har betydning, hver takling kan hindre baklengs og hvert løp kan resultere i scoring. I tillegg må man respektere og akseptere at hver hvit strek har autoritet og hver mann i svart har makt.

Kjære, snille ...

Så kjære snille, flinke gutter; vær konsentrerte og fokuserte og gjør så godt du kan til ballen har passert en av disse hvite strekene som avgrenser området for spillets utøvelse, og den strenge mannen i svart har blåst i sin fløyte. Uansett hvor uenig du måtte være. Uansett hvor sliten du skulle bli og hvor vondt du måtte ha det.

Da – men kun da – har vi gode muligheter til å finne riktig plass til alle brikkene på søndag.

God helg fram til da.

God kamp til alle dere deilige i brunt.

God bedring til det iranske fotballforbundet.

Forresten, Sosha var heldig som slapp unna med bare seks måneder for den buksa.

Vegard.

Artikkeltags