Kvikkleire. Bare ordet er skremmende og gir ubehagelige assosiasjoner. Kvikkleireskredet i Gjerdrum i romjulen i 2020 ble en tragisk vekker for alle, spesielt beboerne, men også kommunen og alle fagfolkene. Skredet førte til at elleve mennesker inkludert et nyfødt barn mistet livet. 1.600 personer ble evakuert. De materielle ødeleggelser ble meget omfattende. Og midt oppe i tragedien som har rammet lokalsamfunnet er det tatt ut tiltale mot kommunen.

Det naturlige spørsmålet som kan melde seg i Drammen er – kan noe lignede skje i her – vi har også kvikkleire?

Kort om forfatterne

Eystein Abel Engh er sivilingeniør fra NTH. Han har jobbet med fundamentering og geotekniske problemstilling ved større bygge- og anleggsprosjekter i drammensområdet i flere tiår. I de senere år engasjert av domstolen som fagkyndig dommer i større bygge- og anleggstvister over hele landet.

Oddvar Kjekstad er sivilingeniør fra NTH. Han har jobbet med geoteknikk og fundamentering over et bredt spekter av oppgaver i Norge og utlandet, eksempelvis fundamentering av broer, byggegroper, offshoreplattformer, kraftanlegg i tillegg til risikovurderinger for jord og fjellskred.

Definisjonen på kvikkleire er leire som ved overbelastning eller omrøring går over fra sin vanlige faste tilstand og blir flytende. Den er avsatt i havvann. En kan bo trygt også på kvikkleire, men det betinger at leira ikke overbelastes og at det er gjort geofaglige vurderinger som utelukker at terreng- og erosjonsforhold på stedet kan føre til skredfare. Ifølge NVE bor det ca. 100.000 mennesker i de til nå kartlagte kvikkleiresonene i Norge.

Vår rashistorikk

I alt 28 ras er kartlagt i de siste 250 årene. Det første kjente gikk ved Tollbuøya ved Strømsø 1700, så fulgte flere ras ved Øvre Storgate 18. I 1836 gikk det et større ras ved Konggata / Dronninggata som var 60 meter bredt, mange hus forsvant i elva og to personer omkom. Det ble da lenge forbud mot bygging. Raset kom som et sjokk på byen og førte til endringer av gatestrukturen. Det foreløpig siste på Bragernes gikk 6. januar 1955 på «Viktoriatomta» ved Andresen Metallvarefabrikk.

Det et har også gått ras og kollaps av byggegropa under utgravingen for større bygg i de senere årene, eksempelvis ved byggingen av Tinghuset i 1960.

Hvordan landskapet i Drammen ble formet

For 9.500 år siden sto havet i drammensområdet 200 meter høyere enn i dag. Vi betrakter derfor den marine grense til å ligge på kote 200. Da isdekket trakk seg tilbake etter siste istid, etterlot den seg morenemasser av stein og grov grus over fjellet. Etter det kom overlagring av store mengder marin leire.

For ca. 6.000 år siden gikk Drammensfjorden helt opp til Gravfoss. Etter hvert ble elveløpet endret, strømmen økte og elva rev med seg store mengder med sand og grus, og senere sagflis og trerester fra sagbruksvirksomheten lenger oppe i vassdraget.

Nye øyer og sandbanker så dagens lys. Bydelen Strømsø var den første og dukket opp på 1500-tallet. Så på 1600-tallet ble det dannet en øy midt i utløpet- Holmen som etter hvert ble omfangsrik. Drammenselva delte seg nå i to utløp, ett på hver side av Holmen, Stømsøløpet og Bragernesløpet.

Utfordringene i forbindelse med våre byggearbeider

Med dette som bakteppe fremstår drammensområdet som et utfordrende sted for alle som er involverte i byggeprosessen. Uansett hvor man planlegger bebyggelse i den nedre delen av elva eller i området ved munningen, er fundamenteringsforholdene kompliserte, varierende, utfordrende og ofte kostbare.

På Bragernes er situasjonen spesielt komplisert. Avsetninger av marin leire skaper stabilitetsproblemer. Her har saltinnholdet i leira gradvis blitt vasket ut på grunn av vanntilsig i gruslagene under leira. Vannet som sildrer ned fra Bragernesåsen står flere steder under høyt trykk på grunn av det tette leirlaget over. Ved graving i dette området kan leirlaget lett bli punktert og vannet strømmer opp og gir stabilitetsproblemer. Dette skjedde for eksempel da rådhuset i Drammen ble bygget i 1939.

På Gulskogen er det også utfordringer, men av en noe annen karakter. Leiravsetningene er ikke kvikke, men leira har et stort vanninnhold, som gir store setninger selv med en liten pålastning. For Gulskogensenteret ble det en ekstra kostnad på 320 millioner kroner, og for en rekke av bolighus ble det er stort erstatningskrav, også her på grunn av setningsskadene.

Hvor står vi?

Svaret på spørsmålet – «Er byen vår rasutsatt?» er dessverre ja.

Drammen kan ikke helt avskrive at det kan bli flere ras, gitt de rådende grunnforholdene. Med de grunnforholdene vi har, kan vi heller ikke utelukke at det kan bli nye skadesaker og ekstrakostnader i forbindelse med noen av de fremtidige byggeprosjektene i byen, selv om vi har en vel gjennomtenkt plan og bygningslov og en kompetent bygge- og anleggsbransje.

Flere av rådene i Gjerdrumsutvalgets to rapporter er relevant for forholdene i Drammen:

  • God informasjon om byggegrunnen er påkrevet. Kartleggingsarbeidene, også for kvikkleire må intensiveres. Ved ufullstendige grunnundersøkelser klarer en ikke å fange opp mulige problemer tidlig nok.
  • Utbygger, deres rådgivere og konsulenter må også se utenfor den aktuelle tomten. Avklaring av mulige problemer i nærliggende områder synes ofte å være undervurdert.
  • I skredutsatte områder må det satses mer på sikring av eksisterende bygninger, overvåking av erosjon og terrengendringer.
  • Ansvarsforholdene i byggesaker kan bli bedre.

Og som en oppsummering:

Forebygging fremstår også i Drammen som det mest attraktive tiltaket for å redusere faren for ras og for uheldige skadesaker ved fremtidig byggearbeider.