Gå til sidens hovedinnhold

Ja, det er kjedelig hjemme. Men det er nå vi alle skal si nei

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Denne uken satte innvandrerbyen Drammen en ny og dyster rekord.

Koronatallene, som har blitt like vanlig å sjekke som Yr, viste rekordhøy smitte for hele kommunen, men ikke minst i bydelen Fjell, Austad, Danvik, der telleverket nå viser 2400 smittede per 100.000 innbyggere de siste 14 dagene. Det er ifølge kommuneoverlegen de mest innvandrertette områdene Fjell og Austad skog som drar opp statistikken, og som sørger for at dette har blitt den rødeste flekken på norgeskartet. Ikke engang de hardest rammede bydelen i Oslo når opp til dette nivået, og fagfolk er bekymret for at smittekurvene ikke viser tegn til å flate ut.

Allerede på sensommeren i fjor begynte vi å få rapporter som viste at innvandrerbefolkningen er overrepresentert på smittestatistikken. De kom ikke av seg selv, for hvorfor skal vi peke ut bestemte grupper av befolkningen i en pandemi som vi skal nedkjempe sammen? Vi er alle i samme båt, deltar i samme nasjonale dugnad, og løfter i flokk. Men hvis vi skreller bort den spekulative retorikken til Frps innvandringspolitiske talsperson Jon Helgheim, så skal han ha sin del av æren for å mast om dataene som bidrar til at vi vet en del mer om smittespredning, og at vi kan ha en åpen og ærlig debatt om et betent og vanskelig tema.

Spørsmålet er om myndigheten både nasjonalt og lokalt har vært gode nok til å følge opp med målrettede og effektive tiltak. Når vi allerede i fjor høst visste at befolkningen i de innvandrertette bydelene blir rammet hardere – både når det gjelder smitte, alvorlig sykdom og sykehusinnleggelser – hvorfor ser vi på nytt en smitteeksplosjon på Fjell?

Ekspertene peker på forklaringsvariabler som trangboddhet, yrkesfordeling og fattigdom – et bilde vi kan nikke gjenkjennende til: På Fjell bor de fleste familier i små leiligheter og deler oppgang og heis med flere hundre personer. Mange jobber i serviceyrker der smitten er høy, og for de som må på jobb, som verken har bil eller mulighet til hjemmekontor, så er bussen eneste alternativ. Som Zeke Muriqi sier til Drammens Tidende: – Det er rene katastrofetilstander på bussene. De er overfylte og folk sitter som sild i tønne.

Er det rart smitten øker, kan man saktens spørre. For er det noe koronakrisen har vist, så er det hvor skjevt ressursene og rikdommen i kommunen er fordelt. At for eksempel store deler av befolkningen i bilbyen Drammen faktisk ikke har bil og er avhengig av nettopp buss.

Men den høye smitten handler ikke bare om strukturelle forhold. Kan vi ha undervurdert hvor mye kultur og tradisjon har å si? Når en tyrkisk forening samler 14 menn til treff i Tollbugata, angivelig fordi det er «er kjedelig hjemme», så handler det også om holdninger og kultur. Og får vi for mange slike eksempler, bidrar også det til stigmatisering og fordommer.

Folk som kjenner innvandrermiljøene i Drammen godt, mener at informasjonen fra myndighetene er god nok, men at mange tar for lett på reglene. At siden de selv har hatt korona, så trenger de ikke å gå med munnbind eller holde avstand. Språk og tillit er andre faktorer, og det faktum at mange ikke følger med på norske medier. Men den viktigste er ifølge de Drammens Tidende har snakket med, problemet med å si nei. Til besteforeldre, venner, tanter og onkler. Det er fortvilende, fordi den fysiske omgangen slår tilbake i form av mer smitte, mer sykdom og i verste fall død.

Presset på å ta imot eller dra på besøk til slekt og venner, enten det er i Tollbugata eller Lahore, er stort, og mye tyder på at det går et tydelig kulturelt skille her mellom innvandrergruppene og resten av befolkningen. I en spørreundersøkelse Infact gjorde for Drammens Tidende tidligere i vinter, svarte nærmere 20 prosent av de med innvandrerbakgrunn at de svært eller ganske ofte følte på et press om å delta på ting som går på tvers av smittevernsreglene, mot bare 8 prosent i gruppen «norskfødte med norske foreldre». Samme undersøkelse viser at det aller vanskeligste er å si nei til sosiale sammenkomster.

Dette kan også forklare hvorfor så mange norskpakistanere, norsktyrkere og norsksomaliere ifølge Folkehelseinstituttet planlegger utenlandsreiser i påsken. Flybillettene er superbillige og mange har ikke sett familien sin på lang tid. At myndighetene nå møter utfordringen med varsler om strengere karantenebestemmelser, skulle bare mangle. Etter at utenlandsreisende, både med og uten mutantsmitte i blodet, kunne vandre omtrent fritt inn i landet etter jule- og vinterferien, bør borge for litt etterpåklokskap.

Men så var det dette ansvaret vi alle har selv. For å følge reglene, anbefalingene og rådene. Ja, det er et salig kaos, og det er ikke alltid så lett å skille en anbefaling fra et påbud. Hva er egentlig definisjonen på en familie? Skal besteforeldrene telle med for eksempel? Og hva regnes som en «nødvendig reise»? Ernas sushi-fadese illustrerer ganske godt hvor lett det er å tråkke feil.

Det trenger imidlertid ikke være vanskelig, for det vi lærte i fjor, gjelder fortsatt: Hold avstand, unngå klemmer og håndhilsing, møt færrest mulig folk, bruk munnbind og vask henda. Og husk, det er lov å si nei. Akkurat nå har vi også en plikt til det.

Og gjelder oss alle. Vi må være sammen om dette.

Les også:

Les også

Aldri sett noe verre: – Denne beskjeden går til absolutt alle

Les også

Smitten vokser på Fjell: – Kommunen og pressen har lukket øynene for problemet

Les også

Omid jobber lange dager og får halv lønn: – Det har vært vanskelig

Her eksploderer smitten – dette vet vi om årsakene

Kommentarer til denne saken