Kronikk, Koronasmitte | Ja visst, det handler om kultur

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En av de første dagene etter den første nedstengningen i mars i fjor gikk jeg en tur i nabolaget med mannen min. Vi nikket til kjentfolk på den andre siden av gata, sendte noen ord i forbifarten og endte med en lang prat med naboen med hekken imellom oss. Minst to meters avstand hele veien. Som vanlig egentlig. Jeg lo litt da vi kom hjem og «Du vet, vi nordmenn kommer nesten ikke til å merke forskjell».

Vi har fått høre det siden middelalderen. Nordmenn er vanskelig å komme inn på. Vi bosetter oss spredt og snakker ikke med fremmede. Vi deler ikke ut klemmer i utrengsmål og liker oss best hjemme. Vi er kulturelt skapt for å takle en pandemi.

Så har det også gått veldig bra i Norge, til tross for at våre myndigheter aldri har tydd til så strenge tiltak som vi har sett i resten av Europa og andre deler av verden. Mens de har hatt portforbud med trusler om bøter ved brudd, har vi kommet langt med råd, anbefalinger og anmodninger.

Når jeg og yogalæreren min via videooverføring fra Romania har klaget over det monotone koronalivet, har jeg tatt meg i det når jeg har forstått at mens jeg savner å gå på konserter og reise, savner hun å få forlate leiligheten sin for å gå tur med hunden utenom akkurat de to timene i døgnet myndighetene har gitt hennes aldersgruppe lov til å være ute.

Nedstengning i Norge har ikke vært det samme som nedstengning i resten av verden. Vi har lavere smittespredning til tross for mildere tiltak enn veldig mange andre steder.

Så ser vi også at selv når det trekkes fra sosioøkonomiske faktorer som boforhold, har det vært mer smitte i innvandrerbefolkningene enn det har vært blant etniske nordmenn. Og responsen har ikke latt vente på seg. Vi leser i kommentarfeltene at innvandrerne ikke bryr seg, og at de ikke er like flinke som oss nordmenn. Spørsmålet ble reist blant annet i denne avisen før påske: Kan det ha med kultur å gjøre?

Ja visst, det handler om kultur. Men det er ikke innvandrerbefolkninger på Fjell og i Groruddalen som skiller seg ut. Det er det vi nordmenn som gjør. Hvor lett det er å overholde smittevernregler handler både om kulturelle praksiser og om hvor de sterkeste sosiale båndene dine går.

Jeg mener det er to faktorer som gjør at nordmenn har klart seg så godt gjennom pandemien som vi har gjort. Det første er det vi i kulturforskninger kaller kulturelle praksiser.

Når for eksempel brødrene mine møtes etter ikke å ha sett hverandre på en måned, nikker de til hverandre med minst en meters avstand. I mange andre kulturer ville de kysset hverandre på begge kinn eller omfavnet hverandre. Nordmenn fyller bussen ved at alle setter seg alene i et ledig dobbeltsete for i det lengste unngå å sitte ved siden av en fremmed. I mange andre land ville man nettopp satt seg der det allerede satt noen for å få selskap på veien.

Vi drar til den stranda der vi tror det er minst folk, og ja; vi snakker med naboen over hekken heller enn å invitere ham inn. Vi har verdensrekord i antall mennesker som bor alene. Vi går kanskje ut for en lønningspils med kollegaene, men vi tilbringer helst fredagene hjemme med gullrekka. Vi har hjemmekino, hjemmegym og trampoline og lekestativ i hagen. Vi lukker oss inne i hjemmene våre og begrenser systematisk kontakten med fremmede.

Så har vi også svake sosiale nettverk. Det er bare kjernefamilien og kanskje noen få nære venner vi kan lene oss på for hjelp og støtte i de uforutsigbarhetene livet byr på.

Og her kommer vi til den andre faktoren – det er velferdsstaten vi lener oss på. Det trengs ikke lenger en landsby for å oppdra et barn. Vi har barnehager, helsestasjon, skolen, SFO og en masse organiserte fritidsaktiviteter. Når det smeller er det helsevesenet, Nav og forsikringsselskapene som tar oss imot, ikke slekt, naboer og venner. Når foreldrene våre blir gamle og hjelpetrengende kan de bestille mat på nett og få hjelp til gulvvask av kommunenes hjemmehjelp mens hjemmesykepleien bidrar med stell, mat og medisiner. Vi trenger ikke å pleie de sosiale nettverkene våre for å klare oss. Staten har oss. Til gjengjeld følger vi ganske lojalt det de ber oss om. Vi parkerer det det står at vi kan, gir barna våre den maten helsestasjonen anbefaler og holder oss hjemme når helsedirektoratet ber oss om det.

I mange andre kulturer er de sosiale båndene mye sterkere enn dem til storsamfunnet. Om du er avhengig av hjelp av nettverket ditt for å klare deg, om du kanskje både står i takknemlighetsgjeld og føler ansvar for å bidra til fellesskapet, er prisen for å takke nei til en invitasjon mye større enn å overse en anmodning fra myndighetene.

Båndene til flokken din er mye sterkere enn båndene til staten. Da handler ikke sosialt samvær bare om atspredelse. Det handler også om å sikre familiens trygghet.

I kampen mot koronaen er det igjen blitt typisk norsk å være god. Ikke fordi vi er så flinke, men fordi vi både kulturelt og sosioøkonomisk har veldig gode forutsetninger for å gjøre akkurat det vi blir bedt om nå.