Jeg er en av dem som etter ti år i skolen trengte en pause

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Den 14. desember skriver Lars Haugen, gruppeleder i Lier Frp, Bet innlegg i Drammens Tidende om viktigheten av at de som utdanner lærere, har erfaring fra klasserommet.

Haugen hevder relativt forferdet at «En kan altså bli både lærerutdanner og skolebyråkrat uten selv å ha praksis som lærer».

Ja, dette stemmer. Men lærerutdannere har mye utdanning i fag og fagdidaktikk, og de vet mye om hvordan et klasserom fungerer. Det jeg mener er mye verre, er at de som tar politiske beslutninger om skole, sjelden har kunnskap eller erfaring som annet enn å være elev eller forelder. Å være lærer kan ikke sammenliknes med å være elev, og det er nettopp dette praksissjokket som gjør at mange forlater skolen etter få år.

Jeg er en av dem som etter ti år i skolen trengte en pause. Mange elever i samme klasse, mange personlige elevsaker, økte krav til dokumentasjon, økt foreldreinvolvering, økt testing og en forelda eksamensordning som gjør det vanskelig å jobbe fritt og kreativt med fag, er noen av forholdene som gjør det tungt å være lærer.

Følelsen av å aldri få til noe godt nok, og å sjelden få ros for det du gjør er belastende over tid.

Skolen evalueres kontinuerlig, og det settes krav til det ene og det andre. Noe av det hippeste nå er målstyring og effektiv læring. Smak litt på det. Effektiv læring. Er virkelig effektivitet i forbindelse med læring noe vi ønsker? Er det ikke bedre å åpne for læring som er god, relevant, som man kan bruke tid på, diskutere, reflektere over og integrere?

Norske elever strever med karakter- og prestasjonspress, noe som hemmer mer enn det fremmer kreativ og nysgjerrighetspreget kunnskapsutvikling. For min del har i alle fall læring vært mest moro når jeg kunne fordype meg og virkelig sette meg inn i et tema.

Gert Biesta, en av de fremste skoleforskerne i vår tid, sier at han kan få ethvert land til å bli best i verden i PISA-testene. Han trenger full frihet og 2,5 år på å få det til. Men, spør han videre, til hvilken pris. For å skåre godt på tester vil man nødvendigvis gi avkall på noe annet, som for eksempel lærerens autonomi, og fokuset på elevenes dannelse.

For saken er den, at det er de som er i skolen, som best vet hvordan skolen bør drives. Det er rektorer og lærere som kjenner elevene sine. Det er de som vet at klasse 5B trenger god tid på kreativ lek før de skriver fortellinger, at Kari trenger en motivasjonsprat før skoledagen starter, at Truls trenger muntlige tilbakemeldinger i tillegg til skriftlige for å forstå hvordan han skal jobbe videre i matematikk, og at Emma kommer for sent på skolen fordi hun ikke sover på grunn av foreldrenes skilsmisse.

Å lede et klasserom med elever med ulike behov er en kompleks kunst, som ikke kan reduseres til tall og statistikk, som ofte brukes som grunnlag for politiske beslutninger om skolen.

At Lars Haugen setter i gang denne debatten synes jeg er strålende. Det gjør meg glad at politikere ønsker det beste for skolen. Innlegget hans åpner for at vi kan drøfte hvor skoen egentlig trykker, og hva vi kan gjøre for å beholde alle de dedikerte, flinke lærerne som bidrar til å forme framtidas borgere.

Jeg er overbevist om at den beste skolen skapes i skolen. Det er på tide for politikerne gir slipp på kontrollbehovet, og gir myndigheten tilbake til profesjonen, tilbake til rektorene og lærerne.

Les også:


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags