Gå til sidens hovedinnhold

Jeg er en av dem som har tvilt seg fram til å si ja til dette stikket

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da var turen kommet til meg. Auditoriet på sykehuset var rigget om til vaksineringsstasjon. Under portrettene av forhenværende direktører ble vi rullet gjennom en etter en. Det hele var overstått på under et minutt, etterfulgt av tyve minutters observasjon før jeg slapp ut i vårdagen igjen.

Nå sitter jeg her med en bomullsdott teipet fast på overarmen som kanskje er bittelitt øm og kjenner etter og venter på hva som skal komme av bivirkninger mens dette stoffet brer seg ut i kroppen min og skal få immunforsvaret mitt til å gjenkjenne og bekjempe disse takkete, solformede viruskapslene som vi alle nå har blitt fortrolige med.

Er jeg litt frossen? Litt kraftløs i armene? Litt vondt i hodet, kanskje?

Jeg er en av dem som har tvilt seg fram til å si ja til dette stikket. Jeg vet at vaksinen er veien ut av denne sumpa vi alle nå er så inderlig lei og slitne av. Men som sykepleier vet jeg også godt at alle nye medikamenter kan by på overraskelser. Det er først etter noen år på markedet av vi faktisk ser hele bildet. Bivirkninger produsentene ikke hadde forutsett, blir rapportert i måneder og år etter godkjenning.

Det er ikke kontroversielt å hevde. Det er noe vi vet. Vaksinene er ikke noe unntak.

Men der vaksinene derimot er et unntak er i hvordan vi snakker om dem. For mens vi kan snakke nyansert om ulemper og fordeler ved kolesterolsenkende medikamenter, smertestillende, allergimedisiner og antidepressiva og alle disse andre medikamentene enormt mange av oss tar, har vaksinedebatten vært trang, hard og kantene. Det er vært en enten-er-du-med-oss-eller-så-er-du-imot-oss-retorikk, som har blåst alle nyanser vekk og stempler alle kritiske stemmer som antivaxere og konspirasjonsteoretikere.

Vi vet alle at det er risiko forbundet med hastegodkjenninger og lynrask utrulling – klart de som står først i rekka er bekymret. De fleste helsepersonell er ikke i risikogruppen selv. Når myndigheten vil ha oss fram i vaksinekøen, er det for at vi ikke skal bære smitte videre til mer utsatte grupper, og for at vi skal kunne være på jobb selv om alle rundt oss blir syke. Vi tar en risiko for å skjerme andre, da vil vi gjerne få lov til å veie litt for og imot.

Men mange av oss har ikke orket å løfte stemmen i den årlige influensavaksineutrullingen. Selv etter iherdige kampanjer fra myndighetenes side er det fortsatt bare en tredjedel av helsepersonell som tar den årlige influensavaksinen. Vi som står over, holder blikket festet i bordet mens kommentarfeltene og avisspaltene flommer over av unyanserte angrep på alle former for vaksineskepsis eller kritiske spørsmål. De færreste av oss orker å gå ut i skuddlinja.

Da alle de store legemiddelselskapene satte i gang hurtigproduksjon og ba om rask godkjenning, var det dette jeg gruet meg til; at alle kritiske røster ville bli kvalt og syke, gamle og helsepersonell skulle bli dyttet fremst i køen uten å få skulle stille kritiske spørsmål.

Men det ble ikke sånn. Debatten om koronavaksinen i Norge har faktisk hatt takhøyde. I desember offentligjorde NRK en spørreundersøkelse som viste at over 40 prosent av sykepleiere som ble spurt, var usikre på om de ville ta koronavaksinen, og 11 prosent ikke ville. De oppga som årsaker at de nye vaksinene ikke var godt nok testet, at de ikke hadde fått nok informasjon og at det var risikofylt å være blant de første. Men de ble ikke hengt ut som anitvaxere som jeg fryktet.

Både ledelsen i Norsk sykepleierforbund og en overlege fra Folkehelseinstituttet responderte straks med at dette var sunn skepsis. Og to måneder senere var det over åtti prosent av samme gruppe som sa de ville ta den. Da hadde vi fått litt mer informasjon, var kanskje enda litt mer lei av koronaen, og ikke minst; vi hadde opplevd å få rom til å lufte bekymringene våre.

Både på vaktrommet på jobben min og i offentligheten har det vært rom for tro og tvil, nyanser og risikovurderinger. Og de siste ukene har vi også sett at myndigheten tar risikoen på alvor og tråkker på bremsen når det trengs.

Og det var det som gjorde at det når det ble min tur, ikke var så vanskelig å si ja til vaksinering; jeg har sett at mine og andres bekymringer ikke har blitt latterliggjort og marginalisert, men har blitt hørt og drøftet og tatt med i det store regnstykket.

Å snakke åpent om risiko skremmer ikke folk fra å vaksinere seg – ytringsrom og åpen debatt skaper trygghet. For først når jeg vet at også myndighetene har et nyansert og realistisk bilde til grunn for vurderingene og anbefalingene sine, kan jeg legge min helse i deres hender.

Ja, vaksiner redder verden, men tilliten i befolkningen og ansvarlige produsenter får vi gjennom en nyansert og kritisk offentlig samtale.

Les også:

Les også

Så mange er vaksinert i Drammen – følg utviklingen her

Les også

Her eksploderer smitten – dette vet vi om årsakene

Les også

Drastisk nedgang i ventede vaksineleveranser fra Johnson & Johnson

Les også

Monica (54) døde – skal ha fått blodpropp etter AstraZeneca-vaksine

Kommentarer til denne saken