Jeg er en av de frustrerte småbarnsforeldrene som nå kjenner på at det at det er mine barn som skal oppleve at deres barnehage kan bli lagt ned. Barna har selvsagt fått venner i barnehagen de årene de har gått der. De har knyttet seg til de ansatte, og barna gleder seg til å gå i barnehagen hver dag.

Selv sitter jeg i det jeg opplever som en ukomfortabel posisjon med både å skulle være politiker, ha barn i en av de barnehagene som er foreslått lagt ned og i tillegg sitte i FAU. Jeg har likevel prøvd å engasjere meg i begge roller. Det betyr samtidig at jeg har måttet ta innover meg realitetene og forholde meg til den informasjonen som ligger på bordet.

Drammen har en overkapasitet i antall realiserbare barnehageplasser. Uavhengig av tilgjengelige plasser per nå så kan det med bemanning produseres mange flere plasser enn hva vi som innbyggere produserer barn. Med andre ord har vi kostnader på bygningsmasse vi ikke har nok inntekter til å finansiere uten å låne penger.

Tross en såkalt corona-boom er reproduksjonstallet negativt, noe det har vært siden 70-tallet. I dag ligger vi på et snitt på omtrent 1,48 barn per kvinne, med andre ord klarer vi ikke reprodusere oss selv. Det betyr at den kapasiteten som barnehagene ble bygd ut til er større enn hva befolkningstallet som stadig kommer til er. Den befolkningsveksten vi i praksis har hatt har bestått av tilflytting og ikke befolkningsvekst innad i kommunen.

Befolkningstall er det som i hovedsak legger rammene for en kommunes inntekter, som kommunen igjen kan produsere tjenester for. Utover dette er den største inntekten kommunal inntektsskatt. Her ligger nye Drammen godt under snittet, men over de verdiene som ville utløst ekstra støtte fra staten. Heldigvis har Drammen, grunnet gamle langsiktige investeringer, sikret seg eierskap i selskaper som i mange år har produsert verdier som vi har kunnet spe på budsjettene med. Og med det har vi kunnet produsert gode tjenester.

De samlede kroner som ligger i den potten er det vi må forholde oss til i når vi skal vedta produksjon av tjenester. Samtidig må vi tilstrebe at budsjettene vår har positivt resultat.

Partiet Nei til Bomring peker på disse pengene og vil bruke det på alt som er godt her i verden, men realiteten er at uten dette overskuddet kan ikke kommunen legge av penger til investeringer, det være seg i helse og omsorg, barnehage eller annen infrastruktur. Da går det med oss som med enhver kommune som ikke forbereder investeringer. Den råtner på rot.

Tjenestene må tilpasses den totale befolkningssammensetningen i kommunen. De gamle blir det flere av, men som konsekvens av fødselstallene så blir de som produserer verdier og betaler skatt færre. Vi må derfor flytte penger fra den gamle tjenesteproduksjonen barnehage og over til helse og omsorg der de som før betalte skatt nå trenger omsorg og pleie.

Gamle feiltrinn fra da gamle Drammen med Høyre og Frp besvarte barnehagebehovet med å slippe til store private aktører forsterker problemene. Disse kan produsere tjenester fra år til år, men uten at kommunen kan skjære ned på antall plasser som de fikk lov til å drive, med utgangspunkt i gamle høyere barnetall. Dermed må kommunen i stor grad ta størsteparten av kuttet i kommunale barnehageplasser.

Hvorfor ble akkurat min barnehage plukket ut? Jo, fordi barnehagen er liten nok til at de andre barnehagene med noe oppbemanning kan ta opp i seg de barna som går i denne barnehagen, i motsetning til om noen av de større skulle stengt. Jeg er enig i at det er kritikkverdig at lokale barnehager stenges, men dette er kuttalternativet hvor den mulige tjenesteproduksjonen går langt over behovet.

Politikere kan diskutere om man vil ha små eller store barnehager, men vi må forholde oss til de barnehagene vi har, og legge kabalen med disse. Investeringskostnadene er allerede presset opp i kommunen med nytt sykehjem, ungdomsskole på Åskollen og ny bybru. Ny bybru er for øvrig et glitrende tragisk eksempel på hvordan det straffer seg å utsette tiltak som er nødvendige. Brua var råtten i 1986, etter mange års forsømmelse. 36 år etter koster det oss en formue på det mest uegnede tidspunktet.

Vi må håndtere utfordringene med befolkningstall og tjenesteproduksjon, problemet er her. Gamle Svelvik kommune vet hva konsekvensene er av å ha overproduksjon av tjenester til en befolkning man ikke har og ikke får inntekter for. Konsekvensene fører til enda mer drastiske og tragiske tiltak.

Men jeg er enig – det er forbanna kjedelig å miste sin barnehage. Løsningen på det store problemet ligger likevel i å tilpasse seg og produsere best mulig tjenester til de innbyggerne man har, og ikke til de man skulle ønske man hadde.

LES OGSÅ: