Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hvert år i senere tid har vi kunnet lese om store planer for arrangementer og aktiviteter i byens eldste og mest sentrale slalåmbakke. Det har også kommet gladmeldinger om nytt eller nyrestaurert utstyr for preparering og heistransport.
Drammen Slalåmklubbs ildsjeler står tydeligvis på minst like mye som man har gjort i denne bakken i mange generasjoner tidligere. Men, når vi nå daglig gjennom vinteren har rettet blikket opp mot bakken, så er det noe som mangler i løypetraseen – slalåmkjørere.
Før jul kunne vi observere at snøkanonene gikk for full guffe til sikkert stor glede for den aktuelle strømleverandøren. Etter hvert gjorde også tråkkemaskinen jobben med å spre snø-gullet ujevnt utover det kuperte og bratte underlaget. Men så langt i det nye året har det altså vært null aktivitet å observere i hovedtraseen.
Flere debattinnlegg og kronikker
Med en annenplass i klassen gutter 14 år fra klubbmesterskapet i 1961 som karrieretopp, var planen min i år å gjenoppleve frykten jeg følte da Drammens svar på Kitzbühels beryktede Mausefalle nærmet seg den gangen i 61. Stålkantene er slipt og knallhard barmarkstrening er gjennomført på BOSU-ballen på treningssenteret.
Jeg er klar, men når åpner Haukåsløypa? Vi skriver primo februar og vinteren i Drammen varer (heldigvis) ikke evig. Har virkelig klubbens mange strømkroner og mine nitidige forberedelser vært forgjeves?
Andre saker om Haukåsløypa:
Ambisiøse planer i årene som kommer: – Dette er Drammens beste bakke
