Jeg er så glad for at det fortsatt finnes spillere som Lars-Christopher. Enkle og ordentlige gutter. Som elsker fotball

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er ikke så ofte man oppdaterer med fotballstatuser på face lenger. For ti år siden var det vanlig med «faen» eller «deilig» etter Strømsgodset-kamp.

Verden har heldigvis gått videre. Jeg gjør likevel et forsøk på en fotballstatus i kveld. Under majoriteten av mine første besøk på Marienlyst var programbladet noe av det jeg satt mest pris på. Jeg tok dem med meg hjem, leste meg opp og var helt sikker på at alle andre på Marienlyst gjorde det samme. Jeg hadde alle. Nå har jeg bare noen, men de jeg har, vil jeg aldri kaste. Det betyr for mye for meg. Jeg er ofte i kjelleren og leser dem. De jeg bor sammen med, mener (av en eller annen grunn) at de verken egner seg som bordpynt, på veggen eller som dasslektyre. Kampprogrammet der altså.

Jeg var så heldig å skrive i dem selv en gang i livet, men dette er over ti år siden nå. Vi fikk dem til og med gratis som én av få klubber i Norge. Selv da vi slet økonomisk insisterte Rune Marthinsen på at vi skulle ha kampprogram. Du fikk lese om troppen, supporternes røst, minneboka, en eller annen kjip sponsor, kapteinens hjørne, daglig leders spalte og treneren som sa ett eller annet om kampen.

Det var høytidsstund for meg dette. Jeg vet jeg er sær. Uansett. Da jeg leste i disse kampprogrammene, var det alltid to rekorder som fikk min fulle oppmerksomhet: Flest mål i Strømsgodset og flest kamper.

Den første er ikke særlig jevn; Steinar Pettersen på topp. Steinar er det største vi har produsert i denne byen. Glem Aass pils, Jonas Fjell, Donkeyboy, pølsene på Dalen og Martin Ødegaard. Steinar er størst. Han scora 220 mål for Strømsgodset på 272 kamper. Jeg vet dem prater om en eller annen Tom på Romerike, Odd i Trondheim og Kniksen i Bergen, men Steinar var den beste. «Den udugelige linjedommeren avgjorde ikke kampen, det var det som vanlig Steinar P som gjorde,» skrev Rune i en minnebok. Han var ønsket i Europa og hadde han gått til Ajax, hadde det ikke vært noen Johan Cruyff. Det er i alle fall slik vi i Drammen ser på saken. Primus inter pares.

Den andre rekorden som fikk min oppmerksomhet, var flest kamper. Som liten drittunge lette jeg etter dagens spillere og regnet meg fram til når for eksempel Thomas Wæhler, Robert Holmen eller Lasse Olsen skulle toppe denne eksklusive listen. Det skjedde aldri. Selv om Thomas var uendelige mye kulere enn broren sin, Robert brøyta treningsbanen om vinteren og Lasse tok overstegsfinter da ingen spillere var i nærheten. På toppen der med 329 kamper fant man Inge Thun og Tor Alsaker-Nøstdahl. Også de fra eventyret av en idrettsgenerasjon. Inge var postmann og enormt hyggelig. Tor har jeg aldri prata med, men han hilser når jeg ser han. Akkurat som om han kjenner meg. Det er enormt spesielt. Byens konge på en måte. Som seg hør og bør.

Nå er det derimot tid for å oppdatere listene. Jeg er ikke så syk at jeg tar sprittusjen og skriver det på mine gamle programblader, men på søndag skal det skje.

Lars-Christopher Vilsvik har i skrivende stund 329 kamper for Strømsgodset. Likt med Tor og Inge. Om han starter på søndag, har han flest kamper. Det skal ikke være mulig i dagens fotball. Han er ikke fra byen vår en gang. Han er fra Berlin, München, Hamburg eller et annet sted i Tyskland, men på søndag er han størst.

Han har flest kamper. Ein, the one og nummer en! Han kom til oss på prøvespill. Et familiemedlem var sponsor og han fikk prøve seg etter litt mas. Tenk deg den samtalen: «Du, jeg har et familiemedlem i Tyskland som spiller fotball. Kan han prøve seg hos dere?» Tidenes prøvespill visst nok. Resten er historie.

Det er så klassisk Strømsgodset! En jævla prøvespiller med erfaring fra amatørnivå i Tyskland får kontrakt fordi han er i familie med en sponsor. Tilfeldigheter. Flaks. Historie. Det er sånn det er!

Han faller for klubben, Drammen, miljøet, menneskene og han bestemmer seg for å bli. Han vinner cupgull, han løper som en gal opp og ned høyresiden. Han og Øyvind Storflor er den vakreste duoen som har spilt sammen. Glem Andy Cole og Dwight Yorke, Fowler og Collymore, Bebeto og Romario eller Beckham og Neville. Øyvind og Lars-Christopher er de jeg velger meg. Hver dag i uka. Genier var dem. Innlegg, løp, samspill, forståelse, hurtighet og målgivende pasninger.

Lars Christopher har aldri vært den samme for meg etter at Øyvind slutta, men av og til viser han seg som det fotballgeniet han er. Kanskje det skjer på søndag mot årets seriemester? Midt i 2013-sesongen sier han nei til overgang til Eintracht Braunschweig. Overgangen var klar, overgangssum ferdig pruta, billetter var nok bestilt, men nei ble det. Han skulle vinne gull for sitt Strømsgodset. Helt utypisk dagens fotball, men kanskje typisk Vilsvik?

Søndag er han størst, folkens. Han fortjener full stadion og trampeklapp, tifo og all verdens blomster. Det er han nok glad for at han slipper. Det passer han ikke. Norsk-tyskeren er nemlig ikke den som prater med de største ordene. Han lar beina snakke. Det har han gjort 329 ganger. Jeg håper han gjør det på søndag også. Når vi trenger det som mest.

Gratulerer med dagen, Lars-Christopher Vilsvik. På søndag er det du som troner øverst på adelskalenderen til byens flaggskip. Det går dessverre under radaren til folk flest og det er en skandale om det ikke får forsiden av Drammens Tidende både lørdag og mandag.

For meg og andre barn av programbladene til Strømsgodset er dette utrolig stort og spesielt. Jeg er så glad at det fortsatt finnes slike spillere. Enkle og ordentlige gutter. Som elsker fotball. Som blir forelska i en fotballklubb. Heia det, Heia Fotball og Heia SIF! Heia Lars-Christopher Horst Jan Vilsvik!

PS! Dette innlegget ble først publisert på Joakim Bjørklunds Facebook-side og er gjengitt i Drammens Tidende med forfatterens tillatelse.

Les også:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken