Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nok en gang er det tid for 8. mars-feiring. En dag med paroler, appeller, kjefting og feiring om hverandre.
Det er de samme stemmene som roper høyt både for og imot, og det er få nye stemmer som kommer til. Fokuset og sakene forandrer seg litt fra år til år, men mye er fortsatt det samme.
Om det er fordi det ikke har blitt gjort nok politisk, eller fordi fokuset til kvinnebevegelsen henger litt igjen i tiden, er nok begge gode svar på spørsmålet.
Jeg gikk i mitt første 8. mars-tog i 2015. Da var jeg 20 år og hadde i flere år følt at jeg ikke hadde noe i toget å gjøre. Det gjorde jeg ikke i 2015 heller, men det var en del av en konferanse jeg var på. Det handlet ikke om at jeg ikke var engasjert, jeg hadde et brennende engasjement for likestilling, men jeg følte ikke at jeg var en stereotypisk feminist. Og flere av parolene var jeg uenig i.
Jeg roper ikke skjellsord for kvinners underliv høyt, jeg går ikke med røde strømper eller blir noe videre fornærma av at folk tuller med at kvinner hører til på kjøkkenet.
Siden den gang har jeg gått i flere 8. mars-tog, helt frivillig. Men den underliggende skepsisen er der enda, selv om det på venstresiden av politikken sikkert er å banne i kirka. Min opplevelse av ikke å passe inn på 8. mars, til tross for et brennende engasjement for likestilling, er dessverre ikke unik. Det burde Drammens og landets 8. mars-komiteer ta på høyeste alvor.
AUF har i to år forsøkt å stille med en gutt i 8 mars-komiteen, men de får et smilende nei. Sammen med en tilbakemelding om at det er bra han engasjerer seg og vil kjempe kvinnekamp, men i komiteen skal det bare være damer. Det har det alltid vært.
Hva slags signal sender dette til Drammens unge og engasjerte gutter? Bra du er opptatt av kvinnekamp, men reell innflytelse det vil du ikke få.
Politikere fra sentrumspartier og partier på høyresiden føler seg ikke velkommen i toget, ofte på grunn av paroler med politisk budskap som ikke alltid har noe direkte tilknytning til likestillingsspørsmål.
Mitt ønske er ikke at 8. mars skal bli en dag uten politisk budskap og innhold, men når det skremmer bort så mange fra å delta så burde det tas en runde på hvor relevant og inkluderende dagens kvinnebevegelse er. Det viktigste må være likestilling og ikke hvem det er som kjemper kampen.
Engasjementet i mange organisasjoner synker, og det er mange viktige saker som prøver å få folks oppmerksomhet. Likestillingsspørsmål er viktig og det er mye å ta tak i, men skal vi få folk engasjert så må vi sørge for at det som diskuteres er relevant for nåtiden og at folk føler seg velkommen.
Vi må ta imot engasjement med åpne armer.
Tiden for tog, feiring og videre likestillingskamp er ikke over. Men tiden er inne for å tenke nytt, utvikle seg og ta tak i de store likestillingsutfordringene som fortsatt er reelle, på vegne av både mann og kvinne.
Og ikke minst, la gutta få være med i 8 mars-komiteen!
Aleksander (16) gikk i tog på kvinnedagen: – Vi har fortsatt en lang vei å gå
– Kvinner blir fremdeles sett på som sexobjekter
