Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Mitt gamle parti Miljøpartiet De Grønne forsøker å forenkle Norsk klimapolitikk ned til et eneste spørsmål: Er man for eller imot «å pumpe olje».
MDG er i ferd med å vinne kampen om dramaturgien, det er trist for klimadebatten, men først og fremst trist for oss som er utålmodige etter å sette inn effektive tiltak raskt nok til å hindre en farlig oppvarming av kloden
Verden er mer komplisert enn MDG i Norge later som.
De Grønne i Tyskland gjør det svært godt på målingene og ligger for tiden på mellom 20 og 30 prosent oppslutning. Budskapet skiller seg til dels dramatisk fra Norske MDG. Die Grüne er et nærings og industriparti, med hovedfokus på massiv utbygging av fornybar energi, inkludert vindmøller. Fokuset er på å kutte etterspørsel etter fossile brensler først – ikke kutte tilbudet.
Man kan undre seg over den særnorske klimadebatten, hvor de fremste klimapartiene også er de som er de største motstanderne av fornybar energi i form av vindkraft, eksport av fornybar energi samt europeisk samarbeid rundt energiområdet.
Fakta er at kutt av tilbud av olje i en situasjon hvor etterspørselen fortsatt er stor faktisk kan virke direkte kontraproduktivt. Det kan gjøre nye oljesand- og skiferoljeprosjekter mer lønnsomme og dermed åpne flere slike felt. Og nei, det er ikke bare «oljelobbyen» som sier dette, men folk som vi vanligvis tenker på som grønne.
OPEC driver en prispolitikk for maks fortjeneste. OPEC har instrumenter på plass til å fortsatt regulere prisen tross bortfall av norsk olje i markedet.
Når selv MDGs nye medlem Erik Solheim kritiserer partitoppene i partiet for å spore av i debatten om sluttdato for norsk oljeindustri, og MDGs eget fornuftsalibi Per Espen Stoknes diplomatisk svarer at vi «ikke har instruksjonsmulighet ovenfor Saudi-Arabia og Russland», er det på tide å se på nyansene og ikke bare overskriftene.
Ikke alle motstandere av MDGs standpunkt på dette området er for å «pumpe olje til evig tid». Heller ikke Arbeiderpartiet. Både djevelen og Gud bor i detaljene.
Problemstillingen bør handle om hvordan vi best går fra en oljeøkonomi til en grønn økonomi. Hvordan en gradvis utfasing av oljeforbruket kan gi nye grønne næringer for Norge. Hvordan vi kan bli mer konkurransedyktige gjennom det grønne skiftet, ikke mindre.
Forbruket av olje både skal og må fases ut. Skal vi i tillegg gjøre det med produksjonskutt, selv om markedet har etterspørsel, så må dette skje etter avtale mellom alle verdens oljeproduserende land for å unngå at man motarbeider hverandre.
For å si det rett ut, og på tross av disse argumentene, så er jeg også uenig med mitt nye parti Arbeiderpartiet i synet på videre leteboring på Norsk sokkel.
Men saken er ikke avgjørende for valg av politisk parti ved høstens valg, rett og slett fordi vedtaket i liten grad betyr mye for klimautslippene fremover. For meg er det først og fremst et økonomisk og symbolsk spørsmål, indirekte er det et klimaspørsmål.
Vi har verdens dyreste olje å utvinne. Den dyreste oljen er den første som ryker når markedet reduseres. Feltene man leter etter i dag vil neppe bli bygget ut uansett.
Som Erik Solheim så treffende sier: «Det er ikke Norsk olje som pumpes sist uansett hva vi gjør».
Mitt standpunkt om leteboring handler om viktige symboler og økonomi, men en avgjørende klimasak er det ikke.
Jeg kan altså trygt stemme Ap til toss for dette vedtaket jeg ønsker litt annerledes. Jeg har for øvrig holdt meg for nesa i mange år når jeg som førstekandidat har fremmet deler av MDGs oljepolitikkt. En sluttdato i 2035 er verken realistisk eller ønskelig.
Jeg drømmer om en klimadebatt med rom for nyanser og perspektiv. E n debatt hvor vi ikke deler landskapet inn i «for eller imot oljepumping». Akkurat nå fremmes ikke den debatten av MDG. Det er beklagelig, først og fremst for klimaet.
LES OGSÅ:
Ordføreren om FNs klimarapport: – Bekrefter hvor viktig det vi allerede har igangsatt er
Drammen synker som en stein i ny kåring: – Direkte flaut
