Jeg lærte å svømme på Killingen.

Jeg husker det ennå; følelsen som strømmet gjennom meg da jeg la på svøm og kjente at jeg fløt og ville greie strekningen fra land og fram til brygga. Den var formet som en vinkel med en ytre og indre side. Etter det var jeg knapt oppe av vannet den sommeren, og ble regnet som en av de «store», en av de som kunne svømme. Mestring kalles det i dag. De av guttane som kunne svømme, fikk nemlig bade fra hovedbrygga hvor det var dypt.

Killingens fremtid

I dag, 29. november, er det møte i Formannskapet i Drammen kommune. Der skal blant annet saken om hvorvidt Killingen skal selges eller beholdes i kommunens eie diskuteres.

Diskusjonen vil fortsette i kommunestyremøtet i Drammen 12. og 13. desember.

De som ikke kunne svømme måtte trekke badebuksa på hodet (vi var omtrent like tjukke i hue som vi var vide rundt hoftene) og traske stien tvers over øya, til Iversbrygga på andre siden. Her var det langgrunt i sundet over mot Bjerkøya og et ypperlig sted for lære å svømme.

Killingen var i flere år mitt sommerparadis. Kommunens tilbud delte sommeren i tre. Jeg var oftest med i kull to. Det passet best med familiens øvrige ferieplaner.

Jeg husker best sommeren 1958. Da var det i tillegg fotball-VM i Sverige og Brasil ble verdensmester. De hadde de store stjernene også; Garrincha, Didi, Vavá og ikke minst Pelé. Han var 17 år og scoret seiersmålet mot Sverige i finalen. Hvordan vi fikk greie på det? Vi hadde verken TV eller radio, men kastet oss over noen utflytende svart/hvitt bilder i ukegamle aviser som kom med kjøpmannsbåten fra Holmestrand.

Killingen var et flott sommersted, beliggende på sydenden av øya Killingen, ytterst i Sandebukta, lunt skjermet av Bjerkøya mot øst og Kommersøya mot vest. Hele sydenden tilhørte kommunen, og andre feriegjester trengte vi ikke å forholde oss til. Her rådet den fullkomne frihet. Bebyggelsen besto av et hvitmalt, staselig hovedhus, vakkert trykket inn i terrenget, med en halvsirkelformet natursteinsterrasse mot vest. Smårutete vinduer med grønnmalte skodder. Hovedfasaden vendte mot sør og med utsikt over hele Holmestrandsfjorden. Nedenfor hovedhuset strakte en terrassert gressbakke seg ned mot en liten strand, behagelig skjermet for sønnavinden av bryggeanlegget. På baksiden lå tunet, og i enden av dette, det rødmalte annekset. Her var det sovesaler med køyer og vaskerom. Midt på øya lå fotballbanen, møysommelig utgravd og anlagt gjennom flere generasjoner av gutter på feriekoloni.

Dagliglivet var trygt og forutsigbart. Først vask, deretter frokost i spisesalen. Så var det ut: Fotball, terrengløp, bading, klatring, gåteløp, gjettekonkurranser og mat. Lunsj spiste vi ved tolvtiden og ved tretiden fikk vi «eftasvæl», et uttrykk jeg aldri tidligere hadde hørt, men besto av et par enkle brødskiver og et glass melk. Middag var alltid litt stas, med mindre det var fisk på menyen. Kveldsmat var frivillig!

Jeg kan aldri huske noe var kjedelig. Fra Holmestrand fikk vi forsyninger med kjøpmannsbåten, sunn og nærende kost; brød, melk, seikaker, pølser, poteter og grønnsaker. Og post. De av oss som fikk brev var heldige. Da var det å finne seg en lun plass og fordype seg i brevet hjemmefra. Noen var ekstra heldige og fikk pakke også. Kanskje Donald Duck, sirlig sammenrullet med navn og frimerke på. Andre fikk Kaptein Mikki. Selv var jeg utstyrt med brevkort jeg kunne svare med. Det var ferdigfrankerte brev som bare skulle fylles med innhold, klebes sammen og sendes. Rasjonell som jeg var, ferdigstilte jeg alle brevene en regnfull ettermiddag første uka og sendte dem hjem med passelige mellomrom. Modern var skuffet over fremgangsmåten, og påpekte ved hjemkomsten at det hadde vært lite progresjon i handlingen de tre ukene oppholdet varte.

Det var godt å være på Killingen. Foruten husfar og husmor, Even og Tove Kolle, hadde vi «onkler» og «tanter». Det var ungdommer på sommerjobb, gjerne et par av hver hvis jeg ikke husker feil. Én onkel het Bjørn Ove Ødegård og lærte oss «gjeddestup», en kroppet øvelse med en kjapp knekk før man traff vannflaten. Husfar Kolle var lærer av yrke og spilte gitar. Etter middag stilte han og husmor seg opp i døråpningen inn til spisesalen og ledet allsangen med gitar og jodling. «Den glade vandrer kalles jeg», «Brun er skogens hasselnøtt» og andre oppbyggelige sanger. Ellers var Thorbjørn Egners enda svært så uskyldige: «Dyrene i Afrika», «Sjørøvervisa» og «Lille Hoa». Et ganske blandet guttekor stemte i refrenget, fra sjuåringen med den spedeste guttesopran til den heseste stemmeskiftebass. Vakkert!

Teksten fortsetter under kartet

På regnværsdager fikk vi sitte inne å tegne, – vi som likte det. Her var det mye å lære fra guttane som var eldre enn oss. Tore-John Johansen var flinkest til å tegne. Han lærte jeg mye av. Og vi tegnet ikke bare for moro skyld. Å tegne diplomer var en nyttig syssel vi ble oppfordret til. Det var mange mestere som skulle kåres på den store avskjedsdagen; i terrengløp, i høydehopp, i lengde, i fotball, i svømming, i stuping og ikke minst For god orden og oppførsel.

Og diplomene måtte vi jo lage selv. Ivrig som jeg var, økte antallet diplomer for hver dag som gikk, – og det regnet en del den sommeren. Antallet utgjorde en anselig bunke innen oppholdet var over, noe jeg ikke tenkte videre på, før jeg på den store premieutdelingen overraskende ble ropt opp og tildelt diplom for «Årets ivrigste diplomtegner, kull 2. 1958».

– Slå den du, Lillebjørn!

Men tre uker varer ikke evig, skjønt lenge nok kunne vel enkelte synes.

Vi ble nødvendigvis fraktet til og fra øya med båt, noen ganger helt fra Drammen. Turene jeg husker best, var med den spennende dampbåten «Sport». Den hadde grønt skrog og hvit overbygning og gikk lydløst gjennom vannet, kun med en vislende pusting og noen mekaniske lyder fra maskineriet. Med en svært så karakteristisk baug pløyde den seg utover fjorden. Da den kom for å hente oss, var det ikke båten vi først så da vi speidet utover Breiangen, men den svarte røyken fra skorsteinen som kom feiende rundt neset, foran båten, der den i frisk medvind kom glidende opp til brygga.

Selv om minnene fra sommerferiene dreide seg mye om Killingen, tror jeg ikke jeg var der mer enn et par-tre ganger. Men slik er jo barndommens somre, – endeløse.

Ett år var det imidlertid slutt. Jeg ble slitende med bihulebetennelse resten av høsten, noe modern åpenbart mente skyldtes den trekkfulle hjemreisen med «Sport», en fuktig sensommerdag i august.

Jeg var sterkt uenig, men fru Solli var innlandsmenneske og hadde lite til overs for sjølivet.