Gå til sidens hovedinnhold

Jeg kan tåle en måned uten inntekt, men ikke et år hvor man ikke kan se lengre en til neste smittevernoppdatering

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Her har man lagt karrieren og det man lever både for og av på hylla etter å ha lest seg gal på uoversiktlig og usikre kompensasjon ordninger, krisepakker og regel ditt og regel datt, fulgt regjeringens retningslinjer og sunn fornuft i god tro om at andre gjør det samme mens frykten av å ikke vite hvordan neste måneds regninger skal betales gnager løs på den lille energien man har igjen.

Og det man sitter igjen med er en mental helse som er så tynnslitt at man ikke greier å fokusere på noe som helst.

Jeg har jobbet som utøvende kunstner i kulturbransjen siden 2004. Hverdagen som artist er tøff både fysisk, psykisk og økonomisk selv uten en pandemi, men det gir utrolig mye når vårt publikum kommer tilbake igjen for å få seg et avbrekk i hverdagen. Særlig forestillingene jeg har for barn og ungdom der jeg viser at det er kult å være rar, inspirere til å tørre å være annerledes, og at det finnes alternative jobber der ute selv om det nødvendigvis ikke trenger å være like ekstremt som i mitt tilfelle.

Neste gang skal jeg snakke varmt om å jobbe i matbutikk, i skolen eller i barnehagen. Kunst er noe man må blø for og helst dø av før det har noe verdi, hvorfor må det være sånn? Jeg beklager herved hvis jeg har inspirert noen til å begi seg ut i kulturbransjen, for dette unner jeg selv ikke min verste fiende.

Jeg tilbrakte oppveksten på Victoria Kulturhus og Union Scene i Drammen, gikk tre år på det som nå heter kunst, design og arkitektur, men da jeg var ferdig utdannet Teknisk Designer etter ytterligere tre år i Danmark, valgte jeg å gjøre hobbyen som Fakir på fulltid for å se hvor det førte meg.

Etter 17 år som artist i kulturbransjen verden over skulle man tro at man ble sett på som profesjonell, ikke bare av kollegaer, oppdragsgivere og publikum, men at man hadde nok kunstnerisk ansiennitet til å få litt kulturkake når det trengs. Det trenger ikke å være krem på og bare et lite stykke hadde gjort livet mye lettere, men jeg har greid meg på egenhånd. Helt til pandemien. Nå har jeg omsider fått meg noen smuler fra det som er igjen av kakefatet.

Jeg er glad jeg har en familie som stiller opp når ting er vanskelig, jeg er ekstremt heldig at jeg er en hvit mann og ikke har verre problemer enn dette. Jeg er takknemlig for at jeg bor i Norge og at man kan krype til sosialen med klovnelua og stoltheten i handa hvis man har overskudd til det etter at man har gjort så godt man kan for å få de 23.000 kronene man har fått som artistkompensasjon fordelt utover et helt år, til å strekker til.

Likevel føler man seg privilegert. Jeg er heldig å ha tak over hodet og kan greie meg på en årslønn som er langt under det som regnes som fattigdomsgrensa i Norge. Jeg kan tåle en måned uten inntekt, men ikke et år hvor man ikke kan se lengre en til neste smittevernoppdatering og når man ikke er sikker på hvor lenge kompensasjon tiltakene varer blir ventetiden uutholdelige, motivasjonen knust og det er lett å havne i det mørke dragsuget.

Selvfølgelig skal vi prøve å stoppe smitten på alle måter, men for mange har denne «dugnaden» hatt en litt større konsekvens enn for andre, fallhøyden er stor for de små også, for jo da Erna jeg var «fattig» før også, men da hadde man i det minste mulighet til å greie seg selv ved hjelp av et trofast publikum.

Jeg betaler skatt som alle andre, men det er et økonomisk lappeteppe som så mange andre i kulturbransjen har, og man kan ikke forvente at kulturminister Abid Raja og regjeringen skal vite hvordan hver enkelt overlever. Det er mange som lever fra oppdrag til oppdrag og har ikke mye til overs til vanlig heller. Når man er ute på oppdrag, er ofte kost og losji dekket, så når jeg er stuck hjemme, er utgiftene høyere enn hvis jeg skulle vært ute på turné, og det kan være nok til å tippe det økonomiske budsjettet ganske kraftig.

Jeg synes vanligvis ikke det er greit å henge ut folk, liker bedre å henge opp folk som har lyst til det. Vi er bare mennesker, og det er meningen at man skal gjøre feil og lære av dem. Jeg valgte å prøve meg som artist, og hadde ikke sett for meg at en pandemi skulle sette en stopper for alt jeg har jobbet for. Akkurat som du, Erna, valgte å bli statsminister, og ikke så for deg at du skulle bli budbringer av så mye dårlig nyheter. Men det hører med til jobben at du blir hengt ut når du bryter de reglene du selv ber oss ofre alt for. Det er respektløst. I det store og det hele blir det er en prinsippsak over en bagatell, akkurat som det blir for deg og betale en bot, hvis andre går på samme smell kan det være kroken på døra. Får vi mer enn en normal økning av klasseskillet under pandemien?

Jeg er ikke veldig politisk engasjert av meg, og det har selvsagt foregått mye verre ting som er mye mer bevisst og mye grovere, men det føles likevel som et veldig unødvendig spark mot de som allerede ligger nede for telling.

Les også:

Les også

Hardt rammet av pandemien: – Jeg hadde ikke råd til ribbe til jul, for å si det sånn

Les også

Dette skjer ikke på lenge, uansett: – Publikum er skeptiske

Les også

Derfor stengte teateret og Union Scene: Vi kunne ikke leve med uforutsigbarheten

Les også

Etter over 30 år ser Wenche Brun slutten på dansen – overlater livsverket til Drammen kommune

Kommentarer til denne saken