Jeg kan tåle urett for min egen del, men når jeg blir vitne til at andre blir offer har jeg plikt til å reagere

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.«Vår tid er nå» er tittelen på en pågående NRK-serie av svensk produksjon. Tittelen er i tillegg et tydelig momento til ansvarlig liv uansett årstall. Og det er ikke tvil om at vi som lever nå og opplever en pandemi, har grunn til å stoppe opp og reflektere over hva som faktisk skjer både på det ytre og indre plan. For vi har bare vår tid. Neste tid tilhører andre.

Moral defineres ofte som individuelle holdninger og adferd i gitte livssituasjoner. Det regimet vi for tiden er instruert til å forholde oss til, med restriksjoner på våre liv helt inn til hvor mange vi samler rundt stuebordet, utfordrer vår egen moralske tenkning: Hvordan velger vi å forholde oss til lovpålagte begrensninger? Godtar jeg dem uten protest, handler jeg litt motvillig, eller demonstrer jeg min selvstendighet ved å valse gjennom butikken og bussen uten munnbind og avstand?

Våre holdninger og vår adferd blir moralske speil på hva vi er og hvem vi er. Lover og bestemmelser regulerer det kollektive samfunnet, mens samvittighets- og ytringsfriheten (som også er lovbestemt) gir oss rett til å protestere på det vi utsettes for av reguleringer fra politikere og maktapparat. Vi har altså en dobbel plikt, moralsk sett. Vi skal både forholde oss til lover og regler, og samtidig protestere når disse berører vår egen eller andres liv på en slik måte at livskvalitet forringes i betydelig grad.



Noen mener de pålegg vi for tiden må være lojale mot i for stor grad berører privatlivet og forringer livskvalitet. Dilemmaet har bl.a. blitt synlig ved flere institusjoner og sykehus siden mars i fjor. Noen eldre og syke ble isolert fra sin egen familie, og noen måtte dø i ensomhet. Det var et ideelt mål å forhindre smitte. Men, konsekvensene av en ureflektert lojalitet for avstands- og smittevernbestemmelser ble uverdige for syke og ensomme. Etiske refleksjon tar litt ekstra tid, men er likevel nødvendig. Slike episoder ble klare varsler om dette, og smittevernbestemmelsene ble justert.

På andre samfunnsområder er ikke kontrasten like tydelig, men årvåkenhet for utilsiktede negative effekter av lovbestemmelser er altså en moralsk plikt, nedfelt i vår kultur via Arnulf Øverland: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!»

Jeg kan til en viss grad tåle urett for min egen del. Tålmodighet og besinnelse er gode egenskaper i så måte. Men når jeg blir vitne til at andre blir offer for regler og restriksjoner, tilsiktet eller utilsiktet, har jeg både rett og plikt til å reagere. Enten ved å ta vare på dem det rammer, eller forsøke å forandre lovverket. Eller gjøre begge deler.

Det fins mange eksempler fra både nasjonale og globale sammenhenger, der det eneste riktige er å gi akutt hjelp, men samtidig forsøke å endre de samfunnsforhold som bidrar til å skape urettferdighet og nød.

Koronatiden utfordrer oss som kollektiv og som individer. Kollektiv moraltenkning med vekt på mest mulig felles adferd kan bidra til at smitten bremses. Individuell moraltenkning med vekt på individets frihet, kan bidra til at effekten av kollektive bestemmelser, tiltak og av felles lojalitet, smuldrer opp. Noen ganger er dilemmaene uløselig. Men for oss som kan velge uten at vi havner inn i uløselige konflikter, er eneste farbare vei å velge det som gir nytt liv til flere mennesker, hindrer mest mulig smitte og gir håp for framtida.

Vår tid er nå! Det fins ingen tid. Det fins bare øyeblikk, og øyeblikket er handlingens rom. De valgene du og jeg foretar, måles ikke i vår selvfølelse i etterkant, i en god eller dårlig samvittighet, men i de resultater de får for andre mennesker. Ingen av oss lever alene. Vi har ansvar for hverandre og for alt liv på jorden.

Noe liv kan vi klare oss uten og skal nedkjempes. Korona, f.eks.



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags