Gå til sidens hovedinnhold

«Jeg møter lærere som sier: Det er sånn vi gjør det her. Dette er Norge»

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den sosialpolitiske konteksten i Europa gjør at medborgerskap (engelsk: citizenship) blir av flere politiske partier og politiske ledere definert på ekskluderende måter. Et tydelig eksempel på dette så vi under forrige stortingsvalgkamp, i samtale mellom Siv Jensen, daværende finansminister og leder for Frp, og programleder Faten Al-Hussaini i NRK-programmet «Faten tar valget». Det er ikke det norske passet, graden av integrering e.l. som er vanlig å bruke som indikatorer på hvem som regnes for å være «innenfor» eller «utenfor» i de daglige foraene vi omgås, men gjerne ytre trekk, slik som Fatens hijab.

Det har blitt vanskeligere å anerkjenne ulike måter å være norsk på. Med eller uten hijab, fremmedklingende navn eller erkenorsk navn, brun eller hvit hud, ateist eller muslim, flytende norsk eller norsk med «fremmed» aksent og lignende. Den utbredte bruken av begrepet «etnisk norsk», ensbetydende med «hvit nordmann», er også illustrerende for utviklinga vi og andre forskere beskriver. Denne sosialpolitiske konteksten har nødvendigvis implikasjoner for skole og utdanning, for hvordan minoritetslærere og minoritetselever opplever hverdagen.

I 2020 var det 14,7 prosent innvandrere i Norge, og ytterligere 3,5 prosent var norskfødte med innvandrerforeldre. Drammen er som kjent den nest mest mangfoldige kommunen i Norge, etter Oslo, målt i befolkningsandel som har røtter i andre deler av verden. Dette reflekteres naturligvis i skolen.

Vi gjorde et dybdeintervju av Elif (fiktivt navn), en språklærer i norsk skole med røtter i Tyrkia. Slik ønsket vi å forstå de identitetene hun bringer meg seg til skolen og hvordan de påvirker hennes arbeid som lærer og hennes relasjoner til elevene.

Læreren Elif ble tatt med til Norge da hun var fem år. Hun kan tre språk flytende og enda to språk i varierende grad. Det var lærere i familien hennes og hennes relasjoner til lærere da hun var elev, som gjorde at hun valgte å bli lærer. Elif husker godt en episode fra da hun var barn som gjorde inntrykk på oss. Hun så faren lese en tyrkisk avis, men han holdt den opp ned. Da forsto hun at han egentlig var analfabet. Etter at hun lærte å lese, hjalp hun faren. Og det gjorde at hun forsto viktigheten av utdanning.

Fram til sønnen hennes var fire år, nekta han å snakke norsk ved flere anledninger. Hele det første året i barnehagen nekta han også å snakke norsk. Plutselig skjer det omvendte. Han slutter å snakke tyrkisk og svitsjer helt over til norsk. Dette bidro til at Elif bestemte seg for å bli språklærer, for å bruke flerspråklighet som en ressurs og for å være en rollemodell for ulike måter å være norsk på.

Samtidig vedkjenner Elif seg at hun stadig føler på en indre konflikt når det gjelder tilhørighet. Uansett hvor integrert hun er og hvor flytende hun snakker norsk, og selv om hun har vært i hjemlandet Tyrkia tre ganger, blir hun påminnet både der og her at hun verken er tyrkisk nok eller norsk nok. Det blir illustrert av det sitatet vi har brukt som tittel for denne kronikken.

Elif har alltid hatt en forestilling om å nå ut til minoritetselever – «de som er en del av samfunnet men samtidig ikke», som hun sa. En type kall som vi ser i samme type forskning på minoritetslærere fra andre deler av verden. Elif opplever at utdanningsmyndighetene og ikke sjelden lærerkollegene anser minoritetselever å være «avvik».

De som ikke behersker norsk, vil lærerkollegene helst ikke ha i klassen. Elif sammenligner dette med elever med behov for spesialpedagogiske tilpasninger. Hun bruker derimot sin flerspråklige bakgrunn til å synliggjøre mangfoldet blant elevene. For eksempel sier elevene «god morgen» hver dag på alle språkene de behersker.

Utdanningspolitikken i Norge har gått fra å verdsette morsmålsopplæring til å nærmest avskaffe den de siste 20 årene. Videre fører vi ikke statistikk over antallet minoritetslærere i Norge. Vår erfaring tilsier at det er flest lærerassistenter som har minoritetsbakgrunn i forhold til kvalifiserte faglærere.

Elif spør i intervjuet hvor alle minoritetslærerne er, all den tid utlysningstekstene for lærerjobber oppfordrer minoriteter å søke. Som hun påpeker, kan slike utlysningstekster være enda en ting ledere kan huke av på at de har gjort på den riktige måten, mens virkeligheten er manglende koordinering og innsats mellom ulike myndigheter og etater for å rekruttere flere minoritetslærere og tilby videreutdanning til lærerassistenter slik at de kan bli faglærere.

Vi påstår ikke at Elif er representativ for andre minoritetslærere, men vi finner mange likheter mellom hennes fortellinger og andre minoritetslærere andre steder i verden. Vår forskning kan bidra med en liten bit til det store puslespillet som handler om minoritetslæreres identiteter og hvordan de påvirker deres arbeid i skolen.

Les også

Rykende uenige om ordet «innvandrersmitte:» – Burde heller vært opptatt av smitten blant innvandrere

Les også

Hilal tør ikke la barna leke ute: – Det er alvor

Les også

Vil ha nasjonalt senter og migrasjonskonferanse i Drammen: – Et perfekt sted

Kommentarer til denne saken