Vi visste hur världen satt i hop / vi kom från hela världen og vi satt i hop
Men alla har sin börda att bära och vi bar …
– Daniel4ever «Sång för Sanjin»

Rett inn i innboksen kom 2022 oppsummert. Listene over sanger vi har spilt aller mest kommer som «Spotify Wrapped» på slutten av året. En av sangene på lista mi er den svenske Sång för Sanjin. Den handler om Daniel som møter sin barndomsvenn Sanjin. De hadde like utgangspunkt, men fikk forskjellige liv.

Jeg sier den er svensk, men den er fra overalt. Fra land som ikke finnes lenger. Fra klasserom i kamp. Og den er fra Kiwi'n på hjørnet i forrige uke. Den er om en tom morgen du egentlig skulle klare deg sjøl. For du skal jo det: Klare deg sjøl. Som voksen.

Slik er deler av teksten, fritt gjendiktet på norsk, jeg ber om tilgivelse, Daniel Boyacioglu. Det er hans tekst, om å treffe på barndomsvennen. Men samtidig passer teksten til et møte i Drammen, jeg var på vei inn i butikken:

Hvordan livet blir, ingen vet / En ble blakk, en ble rik, en ble poet / Alt er urettferdig, det er ingen hemmelighet Jeg skriver for deg nå, synger for deg nå!

Du starta i klassen vår; var smartest av alle / Men det går ei grense for hva én skalle takler (...)

Det er fintå se deg, sjøl om du har tapt deg / hjertet mitt blir som bly / Enda er det fint å se deg, trampe og stå på.

Vi visste hvordanverden var satt sammen / Vi kom fra hele verden og vi satt sammen / Men alle har sin byrde å bære, og vi bar.

Sanjin, han hadde jobb tidlig. Alle visste hvem han var, i den svarte skinnjakka. Alle visste også at pappaen hans var for voldsom. Alle rundt lot det skje.

Jeg hopper inn i Daniels tekst igjen, nå på originalspråket svensk:

Vi kom från hela världen och vi satt ihop / Men alla har sin börda att bära och vi bar (...)

Ingen Bengt, ingen Jens, ingen Lars, inget känsloprat (...)

Fint att se dig fast du gått ner dig. Mitt hjärta det blir som bly / Ändå det fint att se dig. Trampa och stå i (...)

Vi snackar nån minut, allt är som förut / Sen händer nåt med ögonen och du tar slut.

Mens sangen toner ut, ropesynger Daniel hvordan han ikke vil gi slipp, sjøl om låta fader ned. Han vil fryse hvert bilde. Han rapper hest: Men man lærer seg aldri i tide.

Det gutta dog lærte, var hvordan verden var skrudd sammen. For noen geografikunnskaper, hvilken menneskeinnsikt! I tide, alt for tidlig, sjølsagt, men de bar den, den kunnskapen!

Fikk de ta med seg sine allerede rike liv inn i klasserommet, der de traff den store gjengen de skal lære sammen med?

Om de heter Sanjin eller Jens, Lars, Bengt, vil jeg gjerne vite om: Slipper de til med den rikdommen alle smågutter har med seg i hodet og hjertene sine, i føtter som springer så innmari raskt? Dette er jo livets første geografi, statsvitenskap og naturfag de plukker opp: Læren om bark mot huden, om at lyset spaltes i glorier rundt lyktestolpene, mens det kan lukte elektrisk av luft like før det snør?

Bærer de også på en historie om han som de tok en dag? Lar læreren dem fortelle den? Ville du latt dem fortelle, nå som vi hadde det så hyggelig … Har vi tid, har vi mot? Derfor er min nyttårstale bygget rundt sangen til Sanjin, ikke en tale om integrering. Ikke bare.

For alle må de få føle seg som puslespillbrikken som klikker på plass med resten av menneskebrikkene.

Det fineste med «Sång för Sanjin» er det jeg nesten ikke hører: Daniels forsøk på å fryse alt han vil påminnes. Slik jeg vil minnes deg, meg, de jeg elsker, de som kan forsvinne før jeg aner det.

Han er en Jens, forresten. Han er en Jens, han jeg møtte ved Kiwi'n. Og han ga meg et smil, før det skjedde noe med øynene hans.

Takk for poesien, Daniel.