Jeg leser med stor glede innlegget til Siri Narverud Moen i Drammens Tidende, som setter ord på en bekymring jeg har lenge hatt for Drammen sin byutvikling. Hun spør:

«Hva slags by vil du ha? Ryddige fasader, kjedebutikker og litt rikere befolkning, eller leiepriser med rom for kebab, aleneforsørgere, gründere og kunstnere?»

Jeg skal være ærlig. Drammen har blitt en kjedelig by, preget av konservativ byplanlegging og lite tiltro til sin egen urbanitet. Framfor å være en alternativ by i den mest urbaniserte delen av Norge, har vi valgt å bli en soveby for hovedstaden.

Da jeg vokste opp, opplevdes dette annerledes. Ved å åpne for graffiti på veggene, utbygge og skape Papirbredden, skatepark under Holmenbrua, og å satse på Union Rock og G60, så fikk Drammen et godt urbant preg over seg. Drammen opplevdes levende og kult. Åpning av Gummibaren og en større tilstedeværelse av Drammens studenter ga, var enda et godt tillegg. Ypsilonbrua var et symbol på en fremtid som vi gledet oss til.

I dag oppleves Ypsilon som et symbol på en tapt framtid. Drammens politikere og byplanleggere fokuserer kun på langsiktige investeringer med småbarnsforeldre og eldre yrkesaktive. Drammen gjør seg kjedelig ved å planlegge for å tiltrekke seg etablerte, kapitalinnehavende familier og eldre voksene. Mange av disse jobber utenfor Drammen, og når de kommer hjem, så ønsker de å tilbringe tid med familien sin og de forsøker å holde seg i aktivitet.

Dette er den delen av befolkningen som avslutter dagen i 21-tiden. «Brunosten» hotell er det mest treffende eksemplet på dette; et stort blikkfang som påvirker hele bybildet og sperrer inne det naturlige bybildet, preget av historieløs arkitektur, som kun kan brukes av folk med god råd og fedig utformede timeplaner.

Det er absolutt en styrke å ha en stor og stødig middelklasse, disse som bærer i stor grad det norske samfunnet med sin økonomiske og sosiale styrke, og disse skal selvsagt nære veldig velkommene. Dette er dessverre en samfunnsgruppe som mangler den kreative skaperkraften, pågangsmotet og energien yngre voksne har.

Så hva er alternativkostnaden for å planlegge for denne velstående delen av befolkningen? Rett og slett de uetablerte, de blakke og de aktive unge. Drammen forsøker å bli en norsk «Middletown», fremst av alle de mest typiske, mest gjennomsnittlige byene i Norge. Hvor er motet, viljen til å ta sjanser?

Ved å bygge store og kostbare boligklosser i sentrum og i de underutviklede bydelene, og flere dyre, flotte eneboliger i utkantene, så prises yngre folk ut av Drammen. Det er en slående mangel på leieboliger sentralt i Drammen, alt må eies; folk jeg kjenner på min alder leier i ytterkanten av kommunen, akkurat der man ikke vil ha de unge voksne boende. Det er også lite som får de yngre til å bli igjen i Drammen; det er nesten en naturkraft som drar oss ut av Drammen, og lite som trekker oss tilbake. Drammen blir søvnig ved mørkets frembrudd, utenom utelivets voldspregede aktivitet i sentrum. Resten av byen er dødens stille, til dels ubehagelig så.

Slik jeg har fulgt debatten om byutvikling i Drammen, er det et ensidig fokus på de etablerte. Jeg vil slå et slag for de blakke, de uetablerte, de som med intet mer enn en god idé, lav fallhøyde, høy selvtillit og uten likviditet.

La Drammen få puste friskt og gi rom for de yngre!

Drammen må høyne innsatsen for å tiltrekke seg en mer rotete del av befolkningen, flere kreative krefter og entreprenører. Vi må ikke bare være attraktivt for de som egentlig skulle ønske de kunne bo i Oslo-området. Vi må også kunne tiltrekke oss folk i kraft av å være oss selv. Bydeler som Strømsø er områder som andre byer sikler etter! Gi rom til at det kan bli et hipsterstrøk uten like, hvor idéer florerer fritt og uforståelig kunst henger i vinduene.

Dette klarer vi ikke å bli hvis det eneste vi kan tilby er å være enda en litt billigere by nært Oslo. Gi Drammen plass til de som trenger minst og kan yte mest! Gi folk en grunn til å ville reise til Drammen, og ikke bare reise fra. Dette er ikke noe som bare skjer av seg selv, man trenger også kommunen til å la det skje. Ta tare på gamle bygg. Bygg flere bygg med mindre leiligheter, framfor å gi ut enhver kvadratmeter til utbyggere som skal heve eiendomsverdien og maksimere fortjeneste.

Tørr Drammens politikere å ta denne sjansen? Å kanskje skremme bort store kjeder og utbyggere, og heller la alternative klesbutikker, rare ølbarer og små kunstscener prege bybildet? Dette er fult mulig, men da må Drammen tørre å sette sine drømmer ut i live.

Drammen bruker sin tid på å legge til rette for barnefamilier og eldre arbeidstagere. Hva med de uetablerte unge, blakke og single?

LES OGSÅ:

Les også

Alle snakker om yrkesfag. Men vi må snakke mer om høyere utdanning

Les også

Var det her det grønne skiftet skulle starte?