Jeg slapp unna denne livsfarlige skjebnen, og holdt meg i live for å vitne, minne, advare og spre sannheten

Illustrasjonsfoto av innleggsforfatteren, Sukrija Meholjic.

Illustrasjonsfoto av innleggsforfatteren, Sukrija Meholjic.

Av
DEL

Meninger«Når sannheten ikke er fri, er heller ikke frihet sann,» sa den franske poeten Jacques Prévert engang. Jeg er helt enig med han.

I dag, 11 juli, er det 25 år siden folkemordet i Srebrenica, hvor over 8.000 bosnjakiske gutter og menn ble drept. Blant dem var min bror med sine to sønner og sønnen til søsteren min.

Jeg slapp unna denne livsfarlige skjebnen, holdt meg i live for å vitne, minne, advare og spre sannheten om den folkemordlige aggresjonen i Bosnia-Hercegovina (BiH). Jeg holdt meg i livet for å snakke, skrive og tegne om dette forferdelige omfanget av folkemordforbrytelsen i Srebrenica, som dessverre fortsatt vedvarer.

Til tross for at folkemordet i Srebrenica er et av de mest dokumenterte folkemordene i menneskehetens historie, og at det er blitt lovlig og rettslig bevist og dømt i de mest meritterende verdens- og innenriksdomstoler, er vi foresatt vitne til den siste fasen i form av dens fornektelse av serbiske gjerningsmenn, og tilhengere av ideologien som forbrytelsen ble begått under.

Stor-Serbias ultranasjonalistiske ledere grep etter en antisivilisasjonsrevisjon av den historiske, rettslige og vitenskapelige sannheten om folkemordet i Srebrenica, med fokus på en umoralsk politikk for å nekte, skjule sannheten og manipulere ofrene. De benekter og vil ikke høre på bosnjakers siste livets skrik som fremdeles gir gjenlyd i Srebrenicas dal og fra henrettelsessteder i hele BiH.

De benekter i stedet for å gjøre slik serbisk katarsis eller den serbiske Willy Brandt gjorde; finne styrken til å stå foran sitt folk og oss alle, og virkelig innrømme og fordømme aggresjonen mot BiH, bøye seg for ofrene og for det lovlig beviste folkemordet i Srebrenica, omvende seg, be om unnskyldning for monstrøse handlinger som medlemmer av det serbiske folket har begått mot uskyldige sivile, gjenopplivingen av Stor-Serbia, spøkelsene fra en Chetnik-bevegelse og et felles kriminelt foretak.

Samtidig blomstret nettverk av serbiske sentre på Balkan og i verden som fortsatt benekter det fordømte folkemordet i Srebrenica, fordi illusjonen ennå ikke er knust av det serbiske folket om at de som organiserte og utførte den største krigsforbrytelse i BiH og Europas nyere historie, ikke er helter av det serbiske folket, heller motsatt, at de er de største forbrytere sivilisasjon husker.

I dag er vi vitne til daglig psykologisk aggresjon på Bosniak-minnekulturen, ydmykelse av offeret, rettslig sannhet og verdensdomstolenes autoritet, noe som utføres foran øynene til den hyklerske verden. Innføring av lov som forbyr benektelse av folkemord er uunngåelig, fordi fornektelsen av folkemord faktisk har den vesentligste intensjonen å kunngjøre et nytt folkemord.

Jeg vet ikke om avstanden til folkemord gjør mer vondt eller nærheten til fornektelsen. Vil de igjen ta oss med til slakteriet? Hvem vil en dag si STOPP til denne «moderne diplomatiske fascismen?» Og hvor er grensen for vår likegyldighet?

Finnes det slutt på den infantile naiviteten vår? Hvor er begynnelsen på vårt ansvar? Hva har vi, de overlevende ofrene og menneskeheten som helhet, lært fra slakteriet i Srebrenica?

Altfor lite, er jeg redd, i verste fall ingenting. Jeg er redd for glemselen, noe som er større enn forbrytelsensredselen. Vi må stadig tyde til glemselen, for å forhindre at den blir et nytt fyrtårn for forbrytere på veien mot et nytt folkemord. Folkemordet i Srebrenica er en alvorlig påminnelse for oss alle om hva som kan skje dersom vi ikke henger oss på de grunnleggende prinsippene for fred, demokrati og menneskeverd.

La oss ikke glemme Srebrenica! Våkn opp! La det aldri skje igjen! Det er stedet for den største smerte og svarte flekken på verdens samvittighet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags