Jeg tror tilliten og dugnadsånden er avgjørende å holde fast ved

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fram til sommeren var det stor enighet om dugnad, det særnorske ordet som myndighetene så klokt brukte for å banke inn i hodene våre at dette må vi alle bidra til. Sommeren var alle letta. Mange levde tilnærma normalt, bare med litt mer avstand og mer håndvasking. Noen reiste til og med. Også utenlands.

Advarslene om at en ny smittebølge ville komme til høsten var krystallklare. Basert på studier av tidligere pandemier.

Ord som «tiltakstrøtt» kom inn i vokabularet vårt. Forståelig nok. Du må være rimelig i langtvekkistan for å ikke være lei. Da kan du ikke ha fulgt mange av tiltakene.

Men så. Så ser vi at den trøttheten nå ledsages av flere som liksom betviler hele håndteringa. Den håndteringa jeg trodde vi var enige om at funker bra. Den som baserer seg på den høye tilliten vår til helsemyndighetene og politikerne.

Joda, den evalueringa som er bestilt vil nok vise noen svakheter. Ingen håndtering har vært perfekt. Kanskje burde vi stengt ned tidligere enn 12. mars? Kanskje allerede 26. februar? Kanskje burde ikke Europa gått sammen om åpne grenser? Kanskje kun for de som kunne dokumentere nødvendigste reiser?

Uansett har vi tilliten i bunn. Vi vet at sjøl med noen feil, så er det høy tillit mellom oss og myndighetene. Det gjør at vi stort sett adlyder. Selv i et gjennomsyra demokratisk land. Mistilliten hører ikke bare til diktaturer, hvor adlydelsen ikke kommer av tillit men av vane og til tider av frykt. Mistillit finner du også i demokratiske land. Se på USA eller Polen.

Så er det høyt under taket. Folk skriver kritiske innlegg. Mer nå enn i mars og april. «Synes» og «tror» brukes flittig. Selektiv gjengivelse av tall og rapporter for å så tvil om myndighetenes strategi. Sågar underskriftskampanjer. Joda, fint med den type diskusjoner, selv om en pandemi ikke er det samme som å diskutere hva vi skal gjøre med Y-blokka eller minnesmerket på Utøya.

Det er første gangen i vår generasjon at en sak handler om hverdagen min, din, alle i dette landet og alle i hele verden. Ikke hverdag som i hvor mye du skal skatte eller noe annet vi diskuterer, men hvordan du skal oppføre deg med én gang du setter bena utenfor hjemmet ditt. Sånn har vi aldri hatt det før.

Derfor tror jeg den tilliten og dugnaden er så avgjørende å holde fast ved. Også tillit til at myndighetene faktisk tenker på andre forhold enn kun helse i strategien sin. At de ser helheten. Det er jo nettopp derfor steder er åpne og vi kan ferdes nesten fritt. Det er derfor krisepakker settes inn.

Det er en balanse myndighetene håndterer. En svært vanskelig balanse.