Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er et paradoks ved dette stortingsvalget. Klimakrisen har aldri vært høyere på dagsordenen i et valg. Likevel tror vi mange velgere fremdeles synes det er vanskelig å forstå hva klimaomstillingen faktisk vil bety for dem.
Klimadebatten i Norge har i stor grad blitt til en debatt om oljevirksomhet. Oljeproduksjonen er et avgjørende tema for norsk økonomi, og for globale utslipp. Men om dette blir det eneste vi snakker om i klimadebatten, skygger det for faktum at et rikt og avansert samfunn som Norge også er internasjonalt forpliktet til å ta store utslippskutt her hjemme. Det er rettferdig og solidarisk ovenfor resten av verden, men vil innebære en svært stor samfunnsomveltning. Innen ni år skal minst halvparten av utslippene fra 1990 være kuttet i Norge. Nå haster det.
Og nettopp derfor har nok mange tenkt, selv etter flere uker med klima som toppsak i mediene, er det i det hele tatt mulig å nå klimamålene her hjemme? Hvis ja, hvordan skal det skje?
Før vi svarer på dette vil vi komme med en avsløring fra Arbeiderpartiets indre liv. Vi er svært fornøyd med at klima er blitt en så viktig sak denne høsten. Som parti bestemmer man ikke hva som blir de store temaene i en valgkamp. Det gjør velgerne våre, mediene og utenforstående hendelser. Men vi kan ønske. Og vi kan lage politikk, og prøve å få andre til å være opptatt av våre foretrukne temaer. Gjøre vårt og gjøre oss klar.
Vi begynte arbeidet med å lage klimapolitikk til valget denne høsten rett etter forrige stortingsvalg i 2017. Vi har hatt tett dialog med ledende norske og internasjonale fagmiljøer på klimaomstilling, grønn industriutvikling og natur, og med våre søsterpartier i andre land. Særlig på dette feltet har det vært behov for å oppdatere politikken i løpet av fire år, fordi den internasjonale kunnskapen klimaendringene, og hva som er en effektiv klimapolitikk, er i rivende utvikling.
Med erkjennelsen av at klima- og naturkrisen truer hele vår framtid, lanserte vi vårt program som ble vedtatt på landsmøtet i vår. I programmet tar vi rett og slett grønne kvantesprang – det eneste rette for et ansvarlig styringsparti for vår tid.
Vi slår fast at klima og miljø skal legge rammen om all politikk. Vi mener det norske klimamålet må økes til 55 prosent, dagens mål om å kutte 50 prosent av utslippene fram mot 2030 er ikke nok. Klimamålet må gjelde hele økonomiske, også da kvotepliktig sektor som ikke har nasjonalt fastsatte mål i dag. I motsetning til hva den sittende regjeringen mener, vil vi at alle klimakuttene i ikkekvotepliktig sektor skal tas her hjemme i Norge framfor i utlandet.
Partiprogrammet vårt er gjennomsyret av klima- og miljøtiltak som berører alle deler av økonomien, for nå holder det ikke å kutte litt utslipp her og der. Alt som kan kuttes til null må til null fort, mens vi finner klimaløsninger der vi i dag ikke har moden teknologi.
Så tilbake til spørsmålet, er det mulig å nå klimamålet her hjemme, og hvis ja, hvordan?
Da vil vi si at ja, det er mulig å nå det norske klimamålet. Selvsagt er det mulig, og livene våre skal til og med bli bedre av det. Men det vil innebære endring. Vi er over fem millioner mennesker og over en halv million bedrifter i dette landet. Vi må alle gjøre det vi gjør annerledes.
Folk som kan, bør sykle til jobb eller reise med kollektivtransport. Enda flere må bruke elbiler og vi trenger klimavennlig tungtransport. Ladeinfrastrukturen må bygges ut.
Ferger og hurtigbåter må komme med lav- og nullutslippsløsninger. Det vil måtte bety at pendlerne i perioder vil kunne oppleve uregelmessigheter når ny teknologi skal erstatte gammel. Tålmodigheten kan bli satt på prøve.
Matsvinnet må kuttes betydelig, flere av oss må spise mat som er utgått på dato etter «best før»-målestokken og snåle bananer, for vi kan ikke lengre kaste mat som kunne mettet nesten en million mennesker. Dumpster diving skal imidlertid fremdeles være forbeholdt de som frivillig vil gjøre dette.
Vi må alle leie, reparere og gjenbruke mer, men det betyr også at bedrifter vil kunne tilby nye tjenester til folk. Slik for eksempel butikkjeden Jernia gjør når de tilbyr utleie av verktøy og ber folk tenke seg om før de kjøper nytt. Julegavene til far kan ikke lengre være noe han har fra før, men det blir han sikkert uansett bare glad for.
Det må bli dyrere å forurense.
Der det går an må klimagassutslippene fra industrien fanges og lagres 2.600 meter under havbunnen, framfor å slippes ut i lufta. Energibruken må effektiviseres. Fossile innsatsfaktorer i industriproduksjonen må gradvis erstattes, og industrien må bruke det som i dag er avfall på nye måter.
Poenget er: Dette må vi gjøre i fellesskap, og det trengs en mye større kraft i klimapolitikken enn vi har sett fram til nå. Hele verktøykassen må i bruk, fra avgifter til støtteordninger, nye reguleringer og grønne offentlige innkjøp. Og på samme tid som vi kutter utslipp, må vi skape jobber.
Vi er ikke i rute til å nå klimamålene i Norge, faktisk viste regjeringens egne tall fra i høst at om vi fortsetter som nå vil vi kutte bare 21 prosent av utslippene innen 2030, langt unna halvparten som er målet.
Og så lenge Høyre, KrF og Venstre er avhengig av Frp for å få flertall er det fremdeles helt i det blå hva slags klimapolitikk vi får med dem. Sist Frp ytret seg om klimapolitikk, bekreftet de at de ikke vil øke CO₂-avgiftene i Norge, og partiet mener det viktigste vi kan gjøre i Norge er å legge press på Kina.
Det holder ikke i 2021, for å si det mildt.
Klimadebatten må breddes ut. Vi må snakke om hvordan vi skal kutte utslippene i Norge, for nå er det ingen vei utenom. Vi i Arbeiderpartiet er klar.
LES OGSÅ:
Venstre fosser fram i skolevalget: – Nå er det hæla i taket og full jubel
– Hvis vi skal ødelegge elbilpolitikken nå på grunn av en redsel for at noen skal kjøpe seg en litt finere bil, har vi virkelig lagt egget
Omstridt oljerapport spår økte utslipp ved kutt i norsk gass
