Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har sjelden opplevd at noen så totalt har fordreid et forslag som statsråd Linda Hofstad Helleland i innlegget hennes om gjengpoliti og Hollywood-filmer i Drammens Tidende 7. desember.
Ja, vi i Senterpartiet vil bruke 100 millioner på å forsterke det gode arbeidet for å avdekke organisert kriminalitet som Kripos driver på tvers av landegrenser og politidistrikter. Vi kaller det miljøet vi vil bygge opp for en gjengenhet. De vil være avhengige av et nært samarbeid med politidistriktene. Derfor foreslår vi i alt 335 millioner i økte frie midler til dem, herunder 30 millioner til økt innsats mot organisert kriminalitet og gjenger. Forslagene bygger på nåværende strukturer og arbeidsformer. Vi vil forsterke innsatsen både i Kripos og politidistriktene, ikke «ta sjansen på å gå bort fra dette», slik Helleland påstår.
Det gjelder å ta inn over oss hvordan dagens gjenger og bakmenn fungerer. Kripos har gjennom sin serie av Hubris-aksjoner vist at bakmennene til den organiserte kriminaliteten i Norge kan sitte langt borte, for eksempel i Dubai, Balkan, Nederland, Pakistan, Spania, Marokko, Litauen eller andre steder. Våre hjemlige gjenger blir sterkere fordi de får tilgang på avansert teknologi for hemmelig kommunikasjon, støtte fra utlandet ved voldshendelser, metoder for hvitvasking, bruk av kryptovaluta, osv.
Konkret har vi sett at den globale MC-kriminelle gjengen Satudarah har etablert seg i Oslo-området, Stavanger, Tønsberg og Kristiansand og bygger kontakter flere andre steder (Dagbladet 12. juni 2020). Vi ser at albansk ledede Young Bloods i Oslo sør, som står i ledtog med albansk mafia, er involvert i stadig flere byer landet rundt, og prøver seg også i Drammen.
Den etablerte gjengen Young Guns på Romerike med forbindelser til Pakistan har også styrket seg de siste åra og rekruttert nye generasjoner. Dertil ser vi flere østeuropeiske kriminelle nettverk med bakgrunn i Litauen, Russland, Polen, Romania, med flere som opererer i Norge. Dette er ikke fra «urealistiske Hollywood-filmer» som Helleland skriver, men dagens virkelighet.
Hvis vi vil hindre at denne typen organisert kriminalitet får like sterkt fotfeste som i Sverige, trenger vi å møte den med en annen type politiarbeid enn vanlig forebygging og etterforskning av enkelthendelser. Det krever et langsiktig og kontinuerlig arbeid for å avdekke gjengenes og bakmennenes virksomhet. De er profesjonelle og bedriver sin kriminalitet hele tida, også når det ikke skytes eller knivstikkes. Da må også politiet jobbe med dem dag ut og dag inn i måned- og årevis.
Dette kontinuerlige arbeidet er blitt svekket etter den såkalte Nærpolitireformen i 2016. Da ble de egne seksjonene for organisert kriminalitet fjernet som sådan i alle politidistrikter, og lagt inn under store felles enheter for alle typer alvorlig kriminalitet. Når jeg snakker med politifolk på grunnplanet landet rundt som ønsker å jobbe mot gjenger og organisert kriminalitet, gir de samme beskjed. De er langt færre som er avsatt til dette enn før, og selv de som er igjen blir satt til ulike oppgaver. Beslutningene om hva de skal gjøre og ikke gjøre blir tatt for langt fra dem. Det er vanskelig å få prioritert etterforsknings-ressurser. Reine straffespark eller klare saker blir lagt bort. Det går på yrkesstoltheten løs.
Lederen for politijuristene i Norge, Are Skjold-Frykholm, tok opp den samme frustrasjonen med oss i justiskomiteen på Stortinget under en høring 4/2 2020: «Vår frykt erat miljøene i politiet som jobber dedikert mot organisert kriminalitet sitter igjen med for små ressurser og at det kan ulme og utvikle seg kriminelle miljøer man ikke kan ta før det har gått for langt» (Dagbladet 11. februar).
Politilederne vil sikkert kunne svare at når de først bestemmer seg for å prioritere en gjengsak og dirigerer sine ressurser til den, blir det stor innsats. Men det vi snakker om er hvor mange som jobber med dette kontinuerlig, år ut og år inn.
Vi tror på det politijuristene og mange dedikerte politifolk sier til oss. Det haster å trappe opp innsatsen mot organisert kriminalitet og gjenger før det blir for sent. Da må vi bygge på de i politiet som har fortsatt å prioritere dette, nemlig Kripos.
Det er de som har kompetansen og utstyret til å følge og avdekke gjengenes krypterte kommunikasjon. Det er de som kan gå etter bakmenn og nettverk på tvers av landegrensene. Det er de som har det riksdekkende ansvaret og kan jobbe på tvers av politidistriktene.
Derfor vil vi at den nye gjenginnsatsen skal baseres på det gode arbeidet i Kripos. Samtidig må økt innsats mot gjenger og organisert kriminalitet hos dem matches med tilsvarende ute i politidistriktene.
De må være klare til å samarbeide om saker som trenger lokal oppfølging, og bruke alt de vet om «sine» kriminelle nettverk for å bidra. Derfor foreslår vi en kraftig økning i bevilgningene til begge ledd. De kriminelle gjengene og nettverkene går ikke over, selv om vi ser en annen vei.
I regjeringens tildelingsbrev av budsjetter til politiet, og nå sist i Politimeldingen, er organisert kriminalitet dessverre så å si utrensket som mål og tema, mens det inntil 2014 var et hovedmål. Nå er vi nødt til å ta grep for å snu denne utviklingen.
Tina (46): – Jeg måtte ta et valg. Det var nå eller aldri
Flere urovekkende hendelser. Nå ber politiet om tiltak
