Gå til sidens hovedinnhold

Kan vi bare slutte med jåleriet nå?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg feira ti år tilbake i hjembyen min i år. For å finne et godt sted til en liten familie, var jeg altså på boligjakt for elleve år sida.

Det var en selsom opplevelse, å se boligannonsene beskrive byen jeg hadde vokst opp i. Forsøkene på å få deg hekta – der man som kjøper vel egentlig bare har behov for å vite fra når, hvilken bruk, når kan man forvente seg setningsskader, etc., blir enkle hus omtalt som «unike». Skader er «muligheter» og renoveringsbehov blir «potensial». Nå kan man si at det hadde skjedd et mirakel i den gamle industribyen siden jeg vokste opp her. Men de bibelske vendinger enkelte objekter (les: leiligheter) ble omtalt i på denne sida av år 2000 brakte mer fnis enn frelse.

Halvveis i de ti åra dukka det opp nye påfunn i boligannonsene. Det bikka over i vitsemateriale i denne sentrumssjarmøren i 2017, her tar de på seg å introdusere deg for både nærområder og koblinga til resten av … verdens navle, tror jeg de prøver på: «Via den sjar­me­ren­de Kong­gata får man en nos­tal­gisk opp­le­vel­se, til man mø­ter på den mo­der­ne Yp­si­lon­bro­en som fø­rer deg over i en an­nen tid og til et kul­tu­relt yrende sen­trum, med ba­rer, kafeer, Union sce­ne, Par­pir­bred­den med bi­blio­tek, kunn­skaps­hus etc. Den flot­te spa­ser­tu­ren langs elva kan raskt bli hver­da­gen, om man pend­ler med tog.»

Jahaja, gikk på forfatterstudiet men strøk på eksamen og ble megler i stedet, eller?

Siri Narverud Moen

Siri Narverud Moen skriver fast for DT om musikk, kultur og politikk, og om å være mamma i byen og naturen. Hun har tidligere bodd i Berlin, Oslo og Trondheim, og har kommentert estetikk og popkultur i en rekke nasjonale medier.

2017–18 var et höjdare-år generelt, for jeg husker det ble rapportert om meglere på Østlandet som leide inn artister og kokker. Toner og liflig duft på de mest ekstravagante visningene! Haha, dette var heldigvis blaff, men vitser om megler-lime og overdrivelser lever videre. Jeg mener ikke å gjøre narr av en yrkesgruppe som i sannhet får mye tyn – jeg har møtt mange gode hjelpere blant eiendomsmeglere, så det er sagt.

Det er snarere en samla middelklassementalitet, den hopper fra hvitt og sølv i alle rom, via samme fargekode i stuene på Instagram, til å ville samles i samme skolekrets, jeg ser utstilt i disse annonsene. Orienteringsevnen er like fattig utdelt som fantasien når markedet pisker oss videre i jaget etter perfekte liv – for det er jo en grunn til at vi serveres drøye omtrentligheter, sant? Vi er jo en masse som leser annonsene og håper det de skriver er sant. Med det volumet de innimellom får, må det være lov å latterliggjøre når salgsframstøtene går for langt.

Så er det lenge siden jeg så boligvideoer med en saksofonist i bakgrunnen. Og de mest blomstrende periodene har vi vel lagt bak oss.

… Eller har vi det? Med gode venner ute på markedet igjen, er jeg igjen en leser av boligannonser, og det ser ut som fenomenet som vanna ut «øvre Grünerløkka» har sine arvtakere levende i beste velgående her i byen.

Et hus som ligger bak flata på Elkjøp omtales som «på Frydenhaug». En villa med bare ett kjøkken har overskrifta tomannsbolig og jeg ser sjelden stedsnavnet Brandenga annonsert. Akkurat det der med at en adresse blir plassert i en nærliggende bydel er kanskje det mest irriterende, og nesten utrolig at det fortsatt er utbredt.

Like irriterende som en taxisjåfør uten kjentmannsprøve eller en bussjåfør som ikke kjenner rutenettet. Bare at i upresise, jålete boligannonser bærer med seg en nedvurdering av visse bydeler.

Men er det egentlig så ille? Alle som leiter, veit at de må se gjennom ordene. Les tilstandsrapporten, sett deg inn i området og sjekk kartet. Fra nyttår kommer dessuten loven der mer av ansvaret for å opplyse korrekt blir lagt hos selger. Det er i alle fall intensjonen.

Det jeg imidlertid lurer på er om ordbruken endrer våre oppfatninger over tid. Historiens bånd til oss, det som er fletta inn i navn som Bikkjestykket, Bangeløkka, Brandenga, flokes de til når noen sitter i et Adobeprogram og plotter inn nærmeste område som lyder mer av cash?

Om hele strømsøsida snart blir omtalt som «nedre Danvik» fordi noen tenker at Danvik klinger mer fornemt, sementerer det i alle fall noen fordommer. Som ikke alltid stemmer – det kan jeg skrive under på, etter forskjellige adresser i Drammen sentrum – men som allikevel kan bidra til en kjip, forsterkende spiral.

Den samme pyntesyken finnes mange steder – som i arbeidslivet. I frykt over å ikke kapre akkurat den rette kandidaten i kamp om å skinne mot hverandre, lister stillingsannonsene opp kvalifikasjonslister lenger enn hva et normalt menneske kan fylle. Og hvor mange av oss går rundt med en stillingstittel som inkluderer -rådgiver eller virksomhets- i dag, der man tidligere bare het det man holdt på med?

«Velkommen hjem!» ser jeg ofte som bildetekst i de første bildene i en boligannonse: Ja, velkommen hjem, fra jobben der du har gått rundt og rådgitt de andre i virksomheten, til et hus i et område uten reelt stedsnavn.

Og jeg er faktisk litt usikker, jeg, hva heter egentlig den flata bak Elkjøp?

TIDLIGERE «SPALTISTER»:

Les også

«Unnskyld, kunne du tenke deg å bruke hodetelefoner til det der, eller?»

Les også

Vil du at vi skal føde? Gi oss pensjon!

Les også

Hvorfor blir det aldri noe schwung over Strømsø Senter?

Les også

Det fins to typer dyreeiere. De som snakker til dyrene sine, og de som juger.

Les også

Den aller største grisefesten

Les også

På døra var det satt opp småfrekke bilder av striptøsene, med minimale antrekk, noe vi observerte med hikstende fryd

Les også

Hvem tar vare på meg når jeg går ned for telling?

Les også

Leste Coctail i Bragernes kirke

Kommentarer til denne saken