Kan vi la små hyttekommuner ha ansvar for så mange uten at kommunene får ressurser nok?

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Norsk hyttepolitikk har vært under kritikk lenge. Det har de siste tiår utviklet seg nærmest en «fri flyt» av hyttebygging i fjellheimen.

Prosjekter som Olav Thons massive utbygging av Turufjell i Flå, i Vassfarets forgård, samt en rekke kommuners enorme vekstiver møter kritikk fra flere hold. Først og fremst er det naturinteresser som går tapt. Den største trusselen mot utmarka i Norge er verken vindmøller, kraftkabler eller motorveier, men nye hyttefelt. Det er et paradoks at vi bygger ned naturen for at stadig flere skal kunne oppleve naturen.

Det er ikke en bærekraftig utvikling, og dagens veksthegemoni kan ikke ukritisk legges til grunn for utviklingen også de neste tiår uten alvorlige konsekvenser for norsk natur. Mens små fjell- og sjøkommuner sørger for at den lokale matvarebutikken og det lokale snekkerfirmaet gis muligheter til å vokse videre gjennom å legge til rette for flere hytteinnbyggere, så er konsekvensene for samfunnet for øvrig ikke nødvendigvis positive.

Flere hyttefolk langs veiene fører til overbelastning av veinettet, og store økonomiske kostnader for samfunnet som helhet på grunn av økt behov for utvidet kapasitet og bygging av nye veier. Hvor er regnestykket som viser at hytteturisme lønner seg for samfunnet som helhet, ikke bare enkeltkommuner? Hvor er kalkylene som setter det hele i sammenheng?

Koronakrisen har vist oss et annet moment ved hyttebyggingen. Det er ikke god nok helsemessig infrastruktur i lokalsamfunnene til å behandle mennesker ved en større krise, slik som en pandemi. Man kan videre stille seg spørsmål om annen type beredskap. Brann og naturkatastrofer. Kan vi virkelig overlate til så små kommuner å ha ansvar for en så stor befolkning uten at det følger med nødvendige ressurser?

Dagens hyttefelt er som boligfelt, med fullverdige hytter med alle fasiliteter som kan erstatte et vanlig hus. Utbygging av nye boligfelt i utmarka er strengt regulert. Ofte begrenses slik utbygging til områder med allerede etablert infrastruktur. Norsk hyttebygging følger ikke samme logikk.

Det er som om man planlegger ut fra en idealistisk idé om at det er små skogskoier som skal bygges, men det som i realiteten bygges er områder med samme fotavtrykk som vanlige boligfelt. Eller enda verre.

Som nordmenn flest er jeg glad i hytta mi. Men jeg er aller mest glad i naturen rundt hytta. Uten klare nasjonale rammer for videre hytteutbygging er jeg redd at mange hyttekommune sager den greina de sitter på. Når fiskeplassen ved Risør som før var omgitt av skog, svaberg og en og annen fiskeørn nå domineres av hyttefelt og fullt innsyn fra tre kanter, faller noe av turgleden bort og mange vil søke seg til andre steder med færre hytter og mer natur. For eksempel til vårt naboland Sverige.

For hvem vil etter hvert besøke et boligfelt i fjellheimen hvor tilgangen til vill og ekte natur blir stadig mindre tilgjengelig, og hele randsonen rundt fjellplatået et sammenhengende byggefelt med hytter?

Det fins en annen type utvikling. Ser vi på land som Sveits, Frankrike og Østerrike, så er fritidsboliger ofte samlet sentralt rundt en landsby eller et definert område. Herfra kan man reise ut i naturen med shuttlebusser eller skiheiser og fortsatt oppleve områder som er mer uberørt enn det man finner mange steder i Norge.

Med denne type hyttebygging, rundt skiheisene, rundt Ål sentrum eller Hemsedal sentrum, kan hyttekommuner fortsette å tjene penger på turisme uten at naturen rundt forringes og privatiseres. Samtidig vil flere kunne komme seg til hytta med kollektivtransport, og samfunnet kan spare penger på infrastruktur og mindre forurensing.

I tillegg til en slik utvikling bør det også settes et makstak på hvor mange hytter en kommune kan ha sett i forhold til beredskap innenfor for eksempel helse. Høyst sannsynlig er svært mange norske kommuner langt over denne grensa allerede.

I et land som tror på lokal selvråderett for kommunene, så er det sikkert en brannfakkel å be om strengere nasjonale retningslinjer for arealplanlegging og hyttebygging. Men det er dessverre helt nødvendig. Det er et nasjonalt ansvar å ta vare på helheten, dette er et ansvar som ikke bør overlates til kommunene alene.

God påske!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken