Gå til sidens hovedinnhold

Kjære 17-åring. Hva gir deg mening?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg leste i Drammens Tidende om 17-åringene som mente de hadde mistet et år av livet på grunn av koronaen. Til dem vil jeg si:

Det er trist å høre at du synes du har mistet dette året. Jeg kan forstå at du lærer mindre ved å være så mye hjemme. Det krever mer av hver enkelt.

Året er ikke blitt borte. Det har blitt annerledes. Jeg gjetter på at du brukte forventningene dine som målestokk da du sa at året var «blitt borte». Det er ikke noe rart. Men med en situasjon som kom plutselig og som vi ikke har kontroll over, må vi tenke annerledes. Kan du spørre deg: Hva gir deg mening i livet?

Byrådslederen i Oslo sa for et par uker siden at «nå nærmer det seg bristepunktet for hva folk tåler».

Påtvunget isolasjon er ikke noe godt. Den første tanken som slo meg da jeg hørte det, var: -Han har ikke opplevd krigen. Da var folk også i en situasjon de ikke hadde valgt selv. Skulle gjerne sett den byrådslederen som da gikk til tyskerne og sa: «Dere, nå synes jeg det er nok. Kan dere ikke avslutte denne okkupasjonen? Og i hvert fall gi oss skikkelig kaffe. Erstatningskaffen smaker pyton.» Han ville blitt kastet ut.

Faren min var student under krigen. Tyskerne hadde satt inn tyskvennlige lærere, så alt ble undervist med en protysk holdning. Far studerte blant annet tysk språk og litteratur, litt av pensum var selvvalgt, og far hadde blant annet satt opp en bok av Heinrich Heine. Tysklæreren sa til ham: «Den må du stryke.» Grunnen var at Heine var jøde. «Men det er så kort tid igjen til eksamen,» svarte faren min. «Ikke noe problem, bare sett opp noe annet, vi skal ikke høre deg i det.» «Nei», sa faren min. «Universitetet skal være et åndens fristed.» «Da vil du få problemer», var svaret.

Faren min tok ikke vekk Heine. Han fikk sin eksamen. Hva viser dette? «Kjemp for alt hva du har kjært.»

En episode til. Å få nyheter fra London var noe som holdt motet oppe. Min fars far hadde radio på loftet, og skrev ned nyheter fra London. Så gikk studenten med en bunke papirer gjemt inni klærne til en av professorene. Papirene ble distribuert videre. Å hjelpe til å holde motet oppe hos nordmenn var den dype drivkraften. Det som ga mening der og da. Vi er ikke i en så tøff situasjon. Det som likevel kan hjelpe, er å finne noe som gir mening.

I oktober 1943 ble alle studentene arrestert. Faren min ble sendt til Grini. Der traff han professorene fra universitetet. Einar Gerhardsen også. Hver uke, når de hadde litt fritid inne på brakka, var den en som holdt foredrag. Om hvert sitt tema. Spesielt var litteratur- og historietimene viktige. Der fikk han forklart Ibsens dramaer. Menneske: Vær deg selv! Norge har sin åndsarv! Vår kultur er verdifull! Vi skal ikke la oss trampes ned under den tyske støvel!

På sine gamle dager sa faren min at tiden på Grini «var den beste skole jeg fikk», selv om han måtte leve på potetskrell-suppe i månedsvis. Der ble det bygd samhold. Flere medfanger ble henrettet. Der ble de verdiene meislet fast som ble grunnfjellet i livet etterpå.

Mange fanger hadde en minnebok hvor medfanger skrev hilsener. På siste side har han skrevet selv, 7. mai 1945:

Vi lover – for Grini forplikter:
Å gå til vår gjerning med kraft og glød.
Landet å bygge – bli tro til vår død,
og aldri, nei aldri vi svikter!

Kjære dere ungdommer som føler tomhet. Ha kontakt med vennene dine på den måten som er mulig. Les god litteratur. Gjerne om krigen, for da hadde de noe større å kjempe for, den friheten vi så lett tar for gitt. Finn det som gir livet mening – utenom deg selv. Finn et mål for dagen i dag. For denne uken. For neste måned. Og lev én dag av gangen.

Les også

Barnepsykologer slår alarm: – Vi er nå vitne til at friske barn blir syke

Les også

Ungdommen svarer politikerne: – Ser jo bare helsesøster når vi skal ta vaksine

Les også

Erna om ungdomsvolden i Drammen: – Skremmende

Kommentarer til denne saken