Jeg vet ikke helt når det skjedde, men på et eller annet tidspunkt begynte jeg tenke på engelsk. Egentlig var det meninga. Det var da jeg var 17 at jeg først flyttet over til Skottland, og til sammen har jeg bodd der i godt over fem år. I det landet snakker mange av innbyggerne nesten et slags engelsk. Eller: Skole-engelsken min harmoniserte ikke akkurat med den lokale dialekten, kan man trygt si. Som å være brite og å komme til Skandinavia for å studere norsk men å ha blitt plassert i Skåne, vil jeg tro.

Så da skjedde dette som var litt av poenget med langt utenlandsopphold: nemlig at fullstendig immersjon skulle føre til at hjernen sluttet tenke på norsk og så oversette til engelsk på veien ut, men heller tenke på engelsk og snakke på engelsk. Stotringen og de unaturlige direkteoversettelsene forsvant. Så langt så godt. Resultatet er det som ble bestilt: En reelt tospråklig person. Ca like god på begge språkene.

Men mennesker er mer kompliserte enn som så. I det store utland pådro jeg meg en rekke ting: En utdannelse, 15 kilo, en depresjon og en engelsk med bitte litt skotsk aksent. Og jeg tok også med meg en skotte hjem til Norge, og vi er lykkelig gift.

Det er her den språklige komplikasjonen kommer inn. Et samliv er ikke bare at man passivt-aggressivt gjør oppvaska foran hverandre i noen år. Det er andre måter å kommunisere på også. Man kan for eksempel snakke med det språket man har. Jeg møtte husbonden da jeg var 17 og ble sammen med ham da jeg var 20. Nær halve livet har jeg snakket med den mannen.

Det at jeg var på vei til å snakke flytende engelsk da vi møttes, men at han ikke kom til Norge før flere år senere har ført til at engelsk ikke bare er språket vi snakker mellom oss, men språket samlivet vårt har. Språket er intimt knyttet til hele relasjonshistorien. Språk er ikke bare ord. Mellom to mennesker som vokser inn i hverandre over tid skapes den minste av subkulturer, med sin egen indre slang. Inne i språkrommet mellom oss er referanser og vitser, internhumor så intern at den ikke kan forklares, som uttrykker seg i et tonefall. Vi velger ord som hentyder til felles historie eller bøker vi vet den andre har lest. Engelsk er kjærlighetsspråket vårt.

Å begynne å knote på norsk i hjemmet etter at vi flyttet til Norge (en absolutt nødvendighet av integreringshensyn) var ikke bare språklig vanskelig fordi en av oss var nybegynner. Det var noe mer. Det var å miste forholdet mellom oss. Årevis med felles historie forsvant fra rommet mellom oss i samtalen. Hele vår felles historie. Alt måtte bygges på nytt.

Resultatet er selvfølgelig at vi har snakket for lite norsk hjemme, siden å unnskylde for den passiv-aggressive oppvaska (som vi begge, på korrekt vis, tolker som nøyaktig hva det er) gjøres best med varme og hjertefølte ord med inderlig historie. I dette tilfelle «Sorry, I was being a shit». Der «being a shit» har en større mening enn ordene selv, siden det er intimt knyttet til 12 år med konfliktløsing og innrømmelser av menneskelig svakhet.

En del flerspråklige, inkludert meg, mener dessuten bestemt at vi har ulike personligheter avhengig av hvilket språk vi snakker. Eller i alle fall ulik atferd i møte med verden. Jeg er for eksempel overbevist om at jeg er et bedre menneske på engelsk. Rundere i kantene, hyggeligere, mer fleksibel. At jeg på norsk er skarpere, mer brå. Og ikke så lite plump.

Jeg kan bare håpe at dette er noe jeg innbiller meg. Fordi om det er sant er det plutselig et nytt spørsmål som melder seg ...  «Jeg lurer på om han liker meg på norsk?»

Les flere spalter her!