I Drammens Tidende ber kommunens beredskapssjef innbyggerne forberede seg og kjøpe tørrmat og hermetikk. Alt fra havregryn og rosiner til dab-radio og en dunk med vann. Det signaliserer det mange frykter, at en krig er mulig.

Og den kan faktisk bli en realitet. Men om krigen kommer, er det mye bedre om det er fordi vi sto opp for en venn i nød og demokratiet, enn fordi vi var feige og gjorde ingenting. Med det resultat at alt gikk til helvete likevel.

Ukrainas statsminister trygler Vesten om å stenge luftrommet over landet. Han ber om hjelp til å beskytte sivilbefolkningen mot dødelige luftangrep fra fly og raketter. Men NATO-sjef Jens Stoltenberg sier nei. For NATO ville i så fall risikere å måtte skyte ned russiske raketter, og dermed bli deltaker i krigen.

FN-pakten sier at alle land har rett til å forsvare militært et annet land som har blitt angrepet. Så hvorfor vil ikke det mektige NATO det? Et nei betyr at Putin kan fortsette å bombe sivilområder og påføre folket ufattelige lidelser.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», sa Arnulf Øverland. Mitt spørsmål er: Hvor lenge skal vi tåle så inderlig vel, de liv som hver dag går tapt i Ukraina? Hva er tallet før det blir så smertefullt at vi ikke holder det ut lengre? Å stå modig opp mot uretten som rammer andre er medmenneskelig den eneste rette handling. Men det kan også være helt livsnødvendig.

I en kronikk publisert av Aftenposten 4. mars skrev Russland-kjenneren Jonathan Littell noe der kortversjonen er: Putin stopper ikke. Han har gått til krig mot land etter land kontinuerlig siden han kom til makten, egget videre av Vesten som ristet litt på hodet og deretter så en annen vei. Putins mål er å gjenskape det store Sovjet-riket, hevder Littell. Det innebærer fremtidige angrep mot land som tidligere var del av Sovjetunionen. Mange av disse er nå NATO-medlemsland, og et NATO-angrep mot Russland vil da bli et uunngåelig faktum.

Å stoppe Putin så fort som mulig kan derfor være helt avgjørende for verdensfreden. Det ville ikke være å gå inn med bakkestyrker, eller å angripe Russland. Våre allierte ville skutt ned raketter, med avansert bakke-til luft-vern, fra et sted utenfor Ukraina.

Meldingen fra NATO til Putin ville vært i klartekst: Om du sender flere raketter eller fly inn over Ukraina, vil de bli skutt ned. Om han fnyser av det og den neste raketten ble skutt ned, sier «alle som har greie på det» at da er verdenskrigen et faktum. Ja, og hva vil det bety? Det ville vært en historisk unik krig: Hele verden mot én!

Om NATO hadde gjort et lite minimum for å beskytte ukrainere mot angrepene, tror vi at Putin vil gå rett til atomkrig? Begynne å droppe atombomber? Én mot London, én mot Paris?

Om vi er redd Putin vil trykke på den røde knappen fordi vi forsvarte Ukraina, er poenget: Det kan han gjøre uansett. Stormannsgal er bare et lengre ord for gal. Putin har vist at han er helt uten menneskelige følelser, og han blir ikke verre om noen uker hvis krigen går dårligere for han.

Vi tilbyr medfølelse, streng stemme og innfører sanksjoner, og ellers toer våre hender. Om ukrainerne må fortsette sitt beundringsverdige og eksemplariske forsvar alene, kan Putin komme til at en atombombe mot Kyev og andre byer må til for å vinne. Om Putin derimot blir møtt med trusselen om militær motstand fra verdens mektigste land, kan han isteden velge den diplomatiske veien ut av uføret.

Europa i dag ligner året før andre verdenskrig brøt ut. Neville Chamberlain var statsminister i England da Hitler invaderte Østerrike i 1938, og tok litt av Tsjekkoslovakia. «Det er okei for oss», sa Chamberlain, istedenfor å stille hardt mot hardt. «Hitler vil bare dette, og deretter er det «Peace in our time», sa han. Det ble 1900-tallets verste feilvurdering. Det vil være en grov feil å tro at Putin vil bli tam som et lam bare han får Ukraina. Hitler stoppet ikke, han angrep Polen etterpå, og da ble det krig. Den kunne kanskje ha vært unngått, om England og Frankrike hadde uttrykt en klar vilje til militær motstand i rett tid. Feigheten var en brøler for lærebøkene.

Etter krigen ble NATO opprettet, for å beskytte oss. Skal vi nå sitte på vår trygge gren og nekte å forsvare de vi ikke har sluppet inn? Det er ikke bare moralsk galt – det er også livsfarlig.

Vi som vokste opp med frykten for atomkrig så «informasjonsfilmene» fra USA. «Om atombomben faller, gjem dere under kjøkkenbordet til det er over».

Nå sier staten at alle kommuner må ha jod. Den dagen vi alle trenger jod, trenger vi ikke jod lenger. Eller noe annet heller.

Jeg er ingen utpreget risk-taker, men i dag, en 63 år gammel mormor til tre, er jeg klar for risikoen for atomkrig. For jeg er inderlig overbevist om at om vi står opp mot Putin, har vi en mulighet til å unngå den. Om noen vestlige ledere viser mot og vil yte motstand, bør vi støtte det helhjertet, fremfor å la frykten råde. Om vi ofrer Ukraina for et håp om å bevare vår egen fred, kan det verste skje: at vi alle ryker med, bare helt uten ære.

LES OGSÅ: