Klemmeforbud, nei det skulle vi ikke innføre

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Lite visste jeg hvordan våren 2020 skulle bli da vi alle var tilbake etter vinterferien i februar.

Skolen er et dynamisk samfunn hvor ingen dager er like – det skjer alltid en eller annen ting i løpet av en arbeidsdag som vi ikke har planlagt. Takk og lov for det – det er noe av grunnen til at hverdagen for oss som jobber i skolen, er så vidunderlig spennende. Vi har likevel mange aktiviteter som skal planlegges og gjennomføres hvert år.

I begynnelsen av mars 2020 skulle vi organisere skriftlig og muntlig eksamen for elevene på 10. trinn, valgfagsuka skulle planlegges og elevene i 7. klasse skulle besøkes, og overgangen til Børresen skole skulle forberedes. I tillegg hadde vi foreldremøter og vitnemålsutdeling på blokka, så her var det bare å brette opp ermene og sette igang.

Ut fra mediebildet forsto vi at noe var i gjære, og da Oslo kommune innførte klemmeforbud, noe som gjorde at de fikk mye pepper og tildels ble latterliggjort, begynte vi å tenke smitteverntiltak.

Men «klemmeforbud», nei det skulle vi ikke innføre.

To uker før nedstengingen av Norge besluttet vi å kutte ut håndhilsning for elevene hver morgen. Jeg kan ikke si at jeg var særlig fornøyd da det ble en mediesak i Drammens Tidende – den «hysteriske» rektoren var løs igjen. Med tanke på hvordan Oslo kommune fikk gjennomgå med sitt klemmeforbud», ønsket ikke jeg å bli plassert i den båsen.

I løpet av den samme uken økte smittevernpresset, både internt på skolen og fra bekymrede foreldre og FAU. Elevene var ganske rolige, men vi så at det var flere som var bevisste på å ikke oppholde seg der det var mange ungdommer. De var ikke bekymret for seg selv, men hadde nær familie, venner og bekjente som var i risikogruppen.

Det var mange dilemmaer å forholde seg til: Hvordan skulle vi klare å skape trygge skoledager for alle elever og ansatte? Hadde vi elever og lærere i risikogruppa? Hva om mange ansatte ble syke?

Det ble laget en beredskapsplan med søkelys på de i risikogruppa og hvordan skolen skulle driftes ved et eventuelt stort fravær. I tillegg bestemte vi oss for å la pedagogiske prinsipper om samarbeidslæring fare. Elevene fikk ikke lenger sitte sammen to og to eller i gruppe. Klasserommene ble organisert som en buss. Innkjøp av vanlig kontormateriell ble erstattet av hamstring av håndsprit, munnbind og plasthansker.

Og klemmeforbud ble en selvfølge.

Torsdag 12. mars – Danmark hadde stengt ned alle skoler dagen før. Lederteamet satt sammen hele dagen, rommet har i ettertid blitt omdøpt til «Situation room». Vi forberedte oss på en sannsynlig nedstengning og sendte elevene hjem klokken 1300. Ny oppringing fra Drammens Tidende, og beklager om jeg freste litt til journalisten, men det finnes da flere skoler i Drammen kommune som kan kontaktes.

Resten er historie – det ble åtte veldig lange uker.

Som en som har hatt hele sitt arbeidsliv i skolen, er jeg opptatt av læring. All form for læring. Jeg mener også at vi lærer mest og best når vi står i en situasjon som aktiverer følelsene og engasjementet vårt. Vi har lært mye og har fremdeles mye å lære av pandemisituasjonen verden står i, og som vi sannsynligvis kommer til å stå i lenge fremover.

Vi har fått en ny bevissthet rundt smittevern, og flere av de rutinene vi har innarbeidet på skolen, skal videreføres. I store flokker som en skole har, vet vi ikke alltid hvem som er sårbare for ulike sykdommer. Med enkle grep som spriting av hender før elevene går inn på skolen om morgenen, fokus på renhold og å holde seg hjemme når man er syk – blir hverdagen tryggere for alle.

Skolen er ikke bare en læringsarena for fag og kunnskap, det er også en arena for sosial læring, vennskap, konfliktløsning, latter og refleksjon. Digital kontakt trumfer ikke, og kommer aldri til å trumfe, fysiske møter mellom mennesker. Vi mennesker er flokkdyr, og vi trenger å bryne oss på hverandre.

Lærerne på Børresen «naila» perioden med hjemmeskole. De lærte seg å bruke Teams på kort tid, og i samarbeid med elever og foreldre ble det gode rutiner og struktur på skoledagene. Vi har lært at vi er en robust organisasjon som samarbeider godt. Raske omveltninger er ikke en trussel, men en mulighet til utvikling.

Nå skriver vi august, og jeg gleder meg til å begynne på jobb igjen. Vi skal få til en god skolehverdag selv om vi starter med gult beredskapsnivå. Jeg vet også at dersom beredskapsnivået endrer seg til rødt igjen, er vi godt forberedte takket være erfaringene våre og innspill og korrigeringer fra FAU.

Og med det ønsker jeg et godt skoleår til dere alle sammen.

Les også:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken