Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Akkurat nå aner vi lite om hvordan samfunnet klarer seg etter koronakrisa, både internasjonalt og her i landet. Men som i alle kriser så kommer det endringer ut i andre enden. På godt og vondt.
Det har vært temmelig stor enighet mellom regjeringspartiene og opposisjonen om både smitteverntiltak og kompensasjonsordningene. SV var med på å sikre flertall for det aller meste i pakkene, men dessverre fikk vi ikke flertall for to viktige betingelser for støtte: Ikke urimelige aksjeutbytter og ikke oppsigelser.
Likevel merker vi en helt ny situasjon der regjeringen i større grad har henvendt seg til Stortinget. Jeg har selv fått telefoner fra flere statsråder som vil informere om sine forslag og høre mine reaksjoner på disse. Ikke så rart kanskje. En regjering vil selvsagt ha bredest mulig støtte for kostbare og omgripende tiltak.
Dette forteller meg mye. Mennesker vil gjerne samarbeide om en ytre fiende, enten det er soldater og bomber eller virus som angriper oss. Da blir de menneskelige egenskapene, de humanistiske egenskapene våre, viktige. Solidariteten bli satt på prøve.
Det er noen samfunn som gjør dette lettere enn andre samfunn. De er bygd på stikkord som rettferdighet, fellesskap og solidaritet. Ikke ulikt parolene i mangt et 1. mai-tog.
En politisk, interessant vri på dette er å stille spørsmålet om det er et USA-liknende liberalistisk samfunn, der pengene rår, der det er stor forskjell på fattig og rik, der det er et lagdelt samfunn, der det er et A- og B-lag med private helseforsikringer, som er best rusta til å møte en slik krise?
Eller er det et samfunn med mindre ulikhet, godt utbygde velferdsordninger, et offentlig og godt helsevesen som er best rusta? Jeg er sikker på det siste.
Det er kanskje det første lærdommen som kommer ut av denne krisa, at man i enda større grad setter pris på den nordiske velferdsmodellen, bygd på mindre forskjeller mellom folk og et sterkt og godt utbygd helsevesen. Jeg håper at folk flest nå vender ryggen til de stadige framstøtene fra denne regjeringen om mer privatisering, og ryggen til skattevrier som øker forskjellene mellom fattig og rik i Norge. Så dette har med 1. mai å gjøre.
I starten, da de store smitteverntiltakene ble igangsatt i landet og folk begynte å hamstre varer, tror jeg mange stilte seg spørsmålet om vi var godt nok forberedt som samfunn på en slik pandemi. Skulle vi ikke hatt noe mer selvforsyning?
Vi produserer selv faktisk bare 40 prosent av alle matvarekaloriene vi trenger til mennesker og dyr her i landet. Resten importerer vi. Skulle vi ikke hatt et kornlager? Skulle vi kanskje også hatt et lager av nødvendig smittevernutstyr og en plan for rask produksjon av dette? Dette er den andre lærdommen vi burde trekke av krisa.
Mer fra Arne Nævra:
Skal virkelig alt bli som før etter pandemien?
En tredje lærdom er åpenbar, og resultatene vil komme av seg selv. Nemlig at utallige forretningsmøter kan gjennomføres på utmerket måte via digitale plattformer, ikke gjennom å ta klimafiendtlige reiser til et «nødvendig møte» slik man alltid har gjort.
En fjerde lærdom er at det har vist seg at å bare å satse på én hest, hesten Petro, er sårbart og skummelt. Ikke bare er vi utrolig avhengig av inntektene fra olje og gass, men også av at mye av næringslivet er innretta mot leveranser dit.
Men en langt større og mer langsiktig krise truer også vinnersjansene til hesten Petro. På grunn av klimakrisa er vi rett og slett nødt til å tenke annerledes i framtida. Vi har ikke noe annet valg. At oljeprisen nå er på et bunnivå er en ting. Men vil markedet ha olja vår? Og skal vi uansett fortsette å lete og bygge opp under oljeutvinning når verden for lengst har funnet mer olje enn planeten tåler å brenne? Er det klokt?
Vi er nødt til å sette alle kluter inn mot en omstilling. Sett oljearbeidere, leverandører og kapitalen i arbeid for et grønt skifte. Nå må vi peke på store grønne arbeidsplasser for ingeniøren som lager plattformkonstruksjoner og for fagarbeideren som står der med skiftenøkkelen. Det er da vi må tilby en ny, grønn skiftenøkkel. Nøkkelen for et grønt skifte.
Jeg vil peke på enorme muligheter i flytende havvind, CCS (karbonfangst og lagring) og nullutslippsfartøyer. Her kan vi ta lederrollen, og det er kort avstand fra olje og gass til disse områdene. Det kan gi enorme muligheter for Teknologibyen Kongsberg – og hele aksen av leverandører mellom Kongsberg via Drammen og Lier til Oslo.
Andre fra Buskerudbenken:
Noen ganger må samfunnet sette grenser for hva som er greit i religionens navn
Politifolk i Drammen ber Senterpartiet si nei til regjeringens rusreform
Vi trenger en mediebransje som forteller fakta og ikke «fake news»
