Gå til sidens hovedinnhold

Koronatiltakene har vært for omseggripende, for tilfeldige og for lite målrettet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Koronaen er en varslet influensapandemi. Både vårt eget beredskapsdirektorat (DSB) og Verdens helseorganisasjon (WHO) kom i fjor med alvorlige advarsler. Ved årsskiftet meldte Kina om pandemien, og noen dager seinere døde den første. 12. mars ble korona-dødsfall registrert her hjemme. Da bestemte regjeringa at Norge skulle gå i dvale.

Skoler og andre arbeidsplasser ble stengt, og hundretusener ble kastet ut i ledighet. Omkostningene har vært store, både menneskelig og økonomisk. For mange får koronatiltakene varige konsekvenser, blant annet i form av arbeidsledighet, fattigdom, sosial isolasjon og psykiske problemer.

Folk med behandlingsbehov er satt på vent, familier går til grunne og for noen blir selvmord eneste utvei. Vi veit nå at selve korona-influensaen, halvannen måned etter at landet ble stengt ned, har resultert i et par hundre dødsfall. De andre omkostningene finnes det foreløpig ingen statistikk over.

Hvert år dør rundt 1.000 nordmenn av influensa. Noen år enda flere. I 2018 døde over 900 personer av influensa i «toppmånedene» januar, februar og mars. Det betyr at dødsfrekvensen den gang var over dobbelt så høy sammenlignet med dagens korona. Stengte vi den gang ned samfunnet?

Det særegne ved koronaviruset er at det smitter lettere enn andre virus. For de aller fleste smittede er viruset ufarlig, akkurat som vanlig influensa. De eldre på institusjon er i den største risikogruppen. Jeg er nylig blitt fortalt at en koronasmittet helsearbeider – utlånt fra et bemanningsselskap – har smittet mange eldre på ulike sykehjem her i Drammen. Stemmer det?

Våre tiltak mot koronapandemien står ikke i forhold til trusselen. Tiltakene har vært for omseggripende, for tilfeldige, for lite målrettet. Mye skyldes mangel på nødvendig smittevernutstyr. Mye skyldes også de siste års nedbygging av sykehuskapasiteten.

Når bruk av munnbind frarådes, kommer det sannsynligvis av at vi ikke har nok munnbind. Når folk som ønsker testing får avslag, kommer det sannsynligvis av at vi mangler både utstyr og folk. Når det ble innført hytteforbud i påsken, kom det av at vi ikke hadde nok lokale behandlingsressurser. Hardangervidda og Rjukan med sitt nedlagte sykehus, er et eksempel.

Å pøse ut milliarder og å stanse landet for å dempe skadevirkningene, har vært en dårlig løsning. Spesielt fordi det meste kunne vært forebygget med enkle tiltak. Å sjekke helsetilstanden til de som kommer inn i landet, gjøres fortsatt ikke. Det er ingen systematisk karanteneoppfølging. Framfor å bruke ledig hotellkapasitet til å isolere smittede som lever i trangboddhet, gir vi hotellene økonomisk støtte for å ha tomme senger. Renholdere blir permittert i stedet for å vaske ekstra godt på utsatte steder.

Hva er lærdommen til neste større influensaepidemi? Nok lager av smittevernutstyr og medisiner, bedre testingskapasitet, flere intensivplasser på sykehusene, isolering av grupper i risikosonen, strengere kontroll både når det gjelder innreise og karantene, at landet blir selvforsynt med livsviktige varer og – ikke minst – bedre kunnskap, fornuft og handlekraft.

Sånt koster både penger og menneskelige ressurser, og det krever et annet tenkesett når det gjelder økonomi og hva som lønner seg. Hadde vi i dag hatt ei regjering som skjønte dette, og som tok tidligere tiders erfaring og varsler på alvor, ville dagens krise kostet oss millioner og ikke milliarder. Da kunne i stedet milliardene blitt brukt solidarisk – til å hjelpe de land og de folk som koronaen virkelig truer.

Les også

Helsedirektøren: Ja, vi tror koronasyke blir immune

Les også

Blinde sliter med å holde avstand: – Føles noen ganger ut som jeg går spissrotgang

Les også

Slik blir årets 17. mai-feiring i Drammen

Kommentarer til denne saken