Før dørene ble lukket i den store overgrepssaken som fortsatt går sin gang i rettsal 4, deiset en utenforstående mann ned på en av stolene ved siden av meg. Han hadde et ærend i Tinghuset og fikk en innskytelse om at han måtte gå inn og se. Han bare måtte se hvordan de så ut, de tiltalte i en av de mest avskyvekkende overgrepssakene vi har hatt i Norge. Overgrep mot spedbarn vekker sterke følelser i folk. Mannen orket ikke mer enn fem minutter. Til hans store forskrekkelse så de tiltalte akkurat ut som ”vanlige folk”.

Ja. De ser aldeles alminnelige ut. Og på mange måter er de jo også det. Men de tiltalte i ”Babysaken” har noen personlighetstrekk som både i tanker og ikke minst handling skiller dem skarpt fra de fleste av oss. Vi snakker om personlighetstrekk som kvalifiserer for opptil flere diagnoser. Torsdag redegjorde de sakkyndige for sine funn. Psykologspesialist Jim Aage Nøttestad og spesialist i psykiatri, Michael Setsaas, har hatt tilgang til sakens dokumenter, til legejournaler og har hatt samtaler med fire av de tiltalte. Den tiltalte kvinnen har foreløpig fått diagnosene Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline-typen og pedofil. Alle de tre mennene kvalifiserer for to diagnoser: De lider av dyssosial personlighetsforstyrrelse og er pedofile. Mens de sakkyndige mener at det er liten risiko for at kvinnen kan komme til å begå nye seksuelle overgrep, mener de at risikoen for at alle de tre mennene skal kunne gjøre det, er høyere.

For de fire dommerne kan de sakkyndiges vurdering kanskje være med på å gi en pekepinn på om det skal idømmes forvaring eller ei. Forvaring er det nærmeste du kommer en livstidsdom i Norge. Det betyr at forbrytelsene er så alvorlige, og sjansen så stor for at de kan gjentas, at samfunnet må vernes mot disse menneskene til de eventuelt beviser for retten at de har endret seg så mye at de fortjener en sjanse til. 

For oss utenforstående kan de sakkyndiges vurderinger bidra til å forklare hva som gjør noen mennesker i stand til å operere i en sånn mørk avkrok av menneskesinnet som er tilfellet i denne saken. Seksuell utnyttelse av spedbarn. Av en psykisk utviklingshemmet kvinne. Av unge, sårbare jenter. Og en entusiastisk deling av bilder, filmer, erfaringer og fantasier med andre.  

”Mangelen på empati er påfallende”. ”Observanden viser en kald likegyldighet” og ”Manglende impulskontroll”, er uttrykk som går igjen. Den seksuelle tiltrekningen mot barn blir til handling fordi disse mennene er så opptatt av å tilfredsstille egne, umiddelbare behov at tanken på alvorlige konsekvenser havner i bakleksa. De har ikke vist noen form for empati, altså medfølelse, med ofrene sine. 

Skal vi tro de sakkyndiges vurderinger, så er det ikke spesielt lovende utsikter for noen av disse menneskene. Behandling bør de få. Om det vil virke er høyst usikkert. Å behandle en personlighetsforstyrrelse er mulig, men svært vanskelig. Når det gjelder pedofilien, kan de lære å kontrollere driftene sine. Men dette vil kreve år med terapi. Og selv da er utfallet uvisst. Noen blir dårligere av behandling. Andre blir bedre. Vitenskapen forteller oss lite eller ingenting om effekten av slik behandling med sikkerhet. Om de ikke får behandling, vil det være enda mindre grunn til optimisme.

Rettens sakkyndige kan si noe om hva som er ønskelig. Men behandlingstilbudet for sedelighetsforbrytere i norske fengsler er det ikke overkapasitet på.  Hvem som tas inn og ikke, virker nesten vilkårlig utfra det som er kommet fram i denne saken. 28-åringen fra Oslo, som for øvrig ikke har erkjent de alvorligste postene i tiltalen, er for lengst i behandling ved Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo. 32-åringen fra Drammen, som har erkjent grove overgrep mot eget barn og stebarn, står fortsatt på venteliste for å komme inn ved samme sted.

Hvis de tre tiltalte mennene nå dømmes til forvaring, slik aktoratet har varslet at de vil be om, er de nødt til å komme seg i behandling. I alle fall hvis de har et ønske om å slippe ut igjen. Og behandling er nok det beste for alle.  For som den tilfeldige mannen i retten nedslående måtte innse: Overgripere likner på folk flest. De har humor. Kan være sjarmerende. Hyggelige. Likandes til og med. Selvsagt er det slik. Det kommer aldri til å vokse horn i pannen på folk selv om de har bisarre lyster og menneskefiendtlige intensjoner. Men som sakkyndige Nøttestad sa i retten:

– Det å ha diagnosen pedofili betyr ikke at du MÅ forgripe deg. 

LES FLERE SAKER OM OVERGREPENE: