Sofistikert stumfilmhyllest

Av
Artikkelen er over 7 år gammel
DEL

«The Artist»
Prisbelønt romantisk dramakomedie fra Frankrike med Jean Dujardin, Bérénice Bejo, John Goodman, James Cromwell og Uggie.
1 t. 41 min.
Manus og regi: Michel Hazanavicius



Skeptisk til taleløs svart-hvitt-film, som bare er akkompagnert av instrumentalmusikk? Vel, selv om man aldri har vært direkte betatt av stumfilm, burde «The Artist» likevel kunne sjarmere sokkene av hvem som helst.

Året er 1927 i Hollywood, der mørke, kjekke George Valentin (Dujardin) er taus, leende førsteelsker og eventyrer på lerretet. Han elsker all oppmerksomheten berømmelsen gir ham, og med forelsket blikk nyter han sitt eget speilbilde. Men møtet med den unge,
ukjente skuespillerspiren Peppy Miller (Bejo) får ham til å bli henført av noe annet enn seg selv – uten at det blir til noe særlig mer enn utveksling av heftige blikk. Litt hjelp inn i bransjen får Peppy uansett, og da filmstudioet et par år senere velger å satse for fullt på lydfilm, noe George ikke har tro på i det hele tatt, seiler hun inn som stjerne på opptur.

For en idé! Franske Michel Hazanavicius fikk på et tidspunkt for seg at han skulle lage stumfilm, og etter å ha overbevist med andre filmsuksesser fikk han midlene han trengte.

Mange var nok likevel skeptiske til at et gjensyn med svunne dagers filmstil kunne fenge, men kritikere er begeistret og prisene renner inn. Og ti Oscar-nominasjoner er i boks.
Noe av det geniale ligger i at Hazanavicius har laget stumfilm om den store overgangen fra nettopp stumfilm til lydfilm – en periode som ikke nødvendigvis var smertefri for skuespillerne (et tema også den vidunderlige musikalklassikeren «Singin’ in the Rain» (1952) handler om). Og med unntak av et par korte sekvenser – inkludert en fabelaktig marerittscene – er altså «The Artist» fri for all diegetisk lyd. Her er det tekstplakater og orkestermusikk som gjelder; pluss tydelig spillestil der mye ytres uten hørbare ord.

Formatet er også et litt annet enn det vi er vant med, noe som øker autentisitetsfølelsen ytterligere. Det hele er så velgjort og gjenkjennelig at det er en fryd – selv om det tekniske åpenbart har kommet en lang, lang vei på åtti år. Hvilket både er med på å gjenskape stilen og å forbedre opplevelsen. Faktisk.

Men at dette er så velfungerende er også mye takket være franske Dujardin, som spiller George Valentin. Han ser virkelig ut som en vaskeekte filmstjerne fra den rette epoken, og sammen med den briljante Jack Russell-terrieren Uggie, sist sett i «Water for Elephants», er han gjennomsjarmerende. Kjemien mellom Dujardin og motspiller Bérénice Bejo er også en viktig faktor, og at John Goodman spiller studioboss er heller intet minus. Musikken er dessuten et behagelig følge, og fremkaller ikke den anmassende følelsen som gjerne ledsager stumfilmer fra hine hårde dage. Det får så være at skuespiller Kim Novak er vonbroten for at noe er hentet fra Alfred Hitchcocks «Vertigo» (1958).

I det hele tatt: Tidskoloritten er staselig, den melodramatiske handlingen balanserer godt mellom morsom og rørende, og dødpunkter eksisterer ikke. «The Artist» er rett og slett en glimrende pastisj på god, gammeldags stumfilm.

LES FLERE ANMELDELSER

Artikkeltags