FILM
«Titanic»
Romantisk katastrofedrama fra USA med Kate Winslet, Leonardo DiCaprio, Gloria Stuart, Kathy Bates, Billy Zane og Bill Paxton. 3D.
Aldersgrense 11 år. 3 t. 15 min.
Manus og regi: James Cameron («Aliens», «Avatar»)
Natt til søndag 15. april er det ett hundre år siden det britiske passasjerskipet Titanic kolliderte med et isfjell. At James Camerons 1997-filmversjon av hendelsen nå kommer på kino i 3D, kan derfor knapt nok kalles noen tilfeldighet.
LES OGSÅ: «Laksefiske i Jemen»
Og kan man annet enn å elske denne superromantiske og ekstremt tragiske katastrofefilmen?
LES OGSÅ: «Haywire»
Her veves altså en fiktiv kjærlighetsberetning sammen med den sanne historien om det forferdelige skipsforliset som trolig kostet over 1500 mennesker livet, og resultatet er fascinerende.
Rammefortellingen er lagt til filmens nåtid, i det Herrens år 1996, der en ekspedisjon ledet av Brock Lovett (Paxton) bruker ny teknologi for å gjennomsøke skipsvraket, som ligger på 3821 meters dyp. Det de leter intenst etter er et smykke med den gedigne diamanten «Havets hjerte», men så langt har de lett forgjeves.
LES OGSÅ: «Shakespeares skulte sannhet»
En tv-reportasje om saken får den snart 101-årige Rose (Stuart) til å kontakte Lovett, og den historien hun kan fortelle, fengsler alle som hører på. Åttifire år tidligere, som nyforlovet syttenåring, var nemlig Rose DeWitt-Bukater (Winslet) ikke det minste begeistret over å ta del i Titanics jomfrutur fra England til Amerika.
Av familiehensyn skulle hun gifte seg med den velbeslåtte, kontrollerende snobben Cal Hockley (Zane), og et liv i kjedsomhet var alt hun hadde å se fram til. Helt til hun traff den lutfattige sjarmøren Jack Dawson (DiCaprio) om bord ...
LES OGSÅ: «Battleship»
Det blir ikke mer romantisk enn dette, og selv om Leonardo DiCaprio visstnok nå er flau over hvor barnslig han var den gang da, er det liten tvil om at en ny generasjon med pikehjerter vil få noe å glede seg over.
Man kan også lese både her og der at Kate Winslet hater å høre superhiten «My Heart Will Go On» i alle mulige og umulig sammenhenger, men det får så være. Som filmmusikk i dette episke dramaet er den helt nydelig. Og at engelske Winslet ennå ikke hadde fått helt dreis på amerikansken sin er også helt til å leve med.
Nå kan man selvsagt spørre seg om hvor greit det er at gamle filmer blir behandlet som nye og satt opp på kino etter en aldri så liten 3D-behandling. Vel, i dette tilfellet er det mer enn akseptabelt – og strengt tatt er det ingen liten jobb som er gjort heller.
Sånn omtrent 300 mennesker, 60 uker og 18 millioner dollar er visstnok brukt på å gi «Titanic» en ekstra dimensjon, og selv om filmen fremdeles står seg godt akkurat som den var da den kom ut for femten år siden (og vant 11 Oscar-statuetter og en rekke andre priser), må det absolutt innrømmes at 3D-effektene har sin misjon: Opplevelsen er blitt enda mer intens og enda nærere.
Så: Selv om hundreårsdagen kan markeres med å se en fersk britisk miniserie – skrevet av «Downton Abbey»-skaper Julian Fellowes – om livet om bord på det enorme skipet (NRK1, 14. april kl. 21.55), er det all grunn til å få med seg James Camerons klassiker på kino.