Gå til sidens hovedinnhold

Tusen gode hensikter

Artikkelen er over 10 år gammel

Vår anmelder ruller terningen for Svelvikspelet «Den gode hensigt» som hadde premiere onsdag.

Den gode hensigt

Av: Christin Grilstad Prøis
Sted: Kirkeparkamfiet i Svelvik.
Publikum: 400 (fullt)
Med: Anne Marie Ottersen, Lasse Lindtner, Cecilie Schilling – og ca. 80 amatører.


Del på Facebook
 

Seilskuta De junge Tymen (spilt av galeasen Christiane fra Drammen) har reist sitt stolte seil.

I de tidsriktige trehusene på brygga tennes det stearinlys, mens publikum pakker seg inn i regnoverallene klare for utedørsspill i aggressivt regnvær.

En historisk begivenhet er i ferd med å utspille seg: Vi skal tas tilbake til Svelvigen 1811. Napoleonskrigen raste, mennene var på sjøen, kvinnene jobbet på brygga og soldatene fra Akershus drakk opp skillinger i Svelvigens etter sigende 75 vertshus.

Kvinnen bak Svelviks første spill er Christin Grilstad Prøis. Etter å ha jobbet med historieserien Livets Lenker, fikk hun historie på tann – og lagde likesågodt et spill til hjemkommunen.

Resultatet er det hun kaller et «musikalsk lystspill». En sjanger som er lite brukt av dagens dramatikere. Men så er det jo også fortidens frender vi skal bli kjent med.

Overtollbetjent Mathiesen (Lasse Lindtner),som vet å utnytte en avgift til eget beste.
Rederdatteren (Cecilie Schilling) som vil ha skomakersvennen (Lars Høeg).

Og resten kommer på rad,som hentet ut av Oskar Braaten eller Johan Falkbergets folkekomedier:

Den ferme og moderlige vertshuskvinnen, drukkenbolten hun har til mann, Maren som havner i uløkka, den frimodige Petrine, bygdeoriginalen Almanakka – og sist men ikke minst den tilreisende og giftesyke jomfrua Barbara fra Kristiania.

Karakterene er enkelt tegnet opp og det er ikke så mange dramatiske høyder før løsningen kommer til slutt.

Men dette er et lystspill, her er frodigheten viktigere enn fortellingen.

De tre proffene: Lindtner, Ottersen og Schilling, går inn i Svelvigens spill med energi, komikk og stemmeprakt. Amatørene spiller imponerende godt sammen med dem.

Høegs skomakersvenn har en nydelig stemme (særlig i andre akt), Petter Bjaarstads rederpappa får fint frem både autoritet og tvil.

Jeg kunne nevnt mange flere, her har alle funnet sin karakter. Scenografien er imponerende. Ikke bare har spill-entusiastene bygget opp en hel bryggeby med hendene, de fungerer svært bra som kulisser også.

Det samme er kostymene. Her er tidskoloritten komplett, uten en eneste tilfeldig løsning.

Regien går knirkefritt. Vakre masseopptrinn, god personregi, ingen dødpunkter, men derimot tydelig historiefortelling der vi lærer Svelvigen anno 1811 å kjenne.

Så hva gjenstår det å si for en nytørket og imponert anmelder? Lag noe neste år også. Med tusen gode hensikter er det ikke grenser for hva Svelvik kan få til hvis de vil.
 

LES FLERE ANMELDELSER HER