Donkeyboy hopper av glede etter A-ha oppvarming i London

Donkeyboy har hatt enorm suksess siden singelen «Ambitions» først ble spilt på radio i mars. De har toppet listene med singler og nå med debutalbumet «Caught in a life». Men suksessen har ikke gått til hodet på kvintetten. Det er stas å spille med A-ha på O2 Arena. FOTO: NILS J. MAUDAL

Donkeyboy har hatt enorm suksess siden singelen «Ambitions» først ble spilt på radio i mars. De har toppet listene med singler og nå med debutalbumet «Caught in a life». Men suksessen har ikke gått til hodet på kvintetten. Det er stas å spille med A-ha på O2 Arena. FOTO: NILS J. MAUDAL

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Donkeyboy-eventyret fortsetter i utlandet.

DEL

LONDON: Morten Harket tenner på dem og Magne Furuholmen sender følgende sms: «Donkeyboy rules». Fem esler hopper ikke uten grunn.

Bandkompisene kjenner ham som selveste musikeren. Bassisten som på oppfordring setter seg ved trommesettet og holder perfekt takt gjennom hele Donkeyboys repertoar. Like feilfritt som han gjør det om noen ber ham prøve seg på gitaren.

Men nå står Alexander Garborg Ågedal (28) backstage på O2 i London med skjelvende stemme. Uten et instrument om halsen, uten trommestikker mellom fingrene, klarer han ikke å sitte stille. Den anspente kroppen gir ham et ganglag ikke ulikt en strekkskadd Marcus Pedersen.

-Dette er det største rommet jeg har vært inne i, i hele mitt liv. Så skal jeg spille her. Skjønner du, eller?

Nervøsiteten er forståelig. A-ha har håndplukket Donkeyboy som oppvarmingsband på konsertene i Birmingham, Manchester og London. En utstrakt hånd som gjør at Donkeyboy får vist seg fram for rundt titusener av briter på tre dager.

Tomlene opp

Peter Michelsen (28) sjekker nok en gang at alle de riktige ledningene henger over gitarhalsen. Cato Sundberg (28) snur seg mot 22.000 foreløpig tomme seter med en tommel i været.

Trioen som har satt Donkeyboy i denne absurde situasjonen befinner seg bare et anstendig kulestøt unna Sundberg. Norges mest gjenkjennelige popstemme fyller rommet med lyden av ”The blood that moves the body”. Morten Harket er scenens naturlige midtpunkt, også når A-ha nå har lydsjekk, også når klærnes ekstravaganse begrenser seg til lyse jeans og tettsittende, hvit longsleeve.

Harkets venstre side befolkes av Paul Waaktaar-Savoy. Gitaristen som tok konas etternavn, lot Pål bli Paul og gjorde New Yorker av seg for 15 år siden.

Det er tid for en ny låt og Kent Sundberg (25) konstaterer at Magne Furuholmens synthfingre nå er i gang med ”The Sun always shines on TV”.

A-ha er lyden av Donkeyboys barndom

– Det er jo en av mine favoritter, sier Kent som akkurat hadde fylt ett år da låten kom på kassett i 1985.

Donkeyboys tangentmester og vokalist har ikke blitt mindre fan av A-ha etter tre konserter som oppvarmingsband i England.

Han lar nervøsitet være nervøsitet for å nyte en privat dose kvalitetsstemplet synthpop. Men heltenes lydsjekk spiser seg inn på Donkeyboys tid. O2-ansatte er allerede i sving med å sjekke at 22.000 klappstoler faktisk klapper. Manager Arne Aronsen ser på klokka og konstaterer at eselguttene, ifølge tidsskjemaet, nå skulle ha vært ferdig med å sjekke lyden av et veikryss.

Men A-ha er tross alt kveldens hovedband. De internasjonale popstjernene som om tre timer faktisk fyller 20.000 seter.

Heltene med en brokete bandhistorie bak seg. Uvennskap og uenighet stoppet lyntoget i 1993.

Men denne siden av årtusenskiftet har vært snill med A-ha. Tre kritikerroste album på sju år vitner om en evne til gjenoppstandelse. Det skader heller ikke at Chris Martin fra Coldplay stadig trekker fram A-ha som sin største inspirasjonskilde.

Siste fan ut av skapet heter Julian Casablancas fra New York. Vokalisten i 2001-sensasjonen The Strokes vekker oppsikt med sin synthbaserte solodebut der A-ha krediteres som inspirasjonskilde.

Harmonisk trio

Intern uvennskap er i 2009 tydeligvis et tilbakelagt kapittel for A-ha. Morten Harket henter en akustisk gitar, Magne Furuholmen finner fram en bærbar synth og Waaktar-Savoy rusler bortom. En tettpakket trio omkranser en mikrofon og synger om fløyelsmyk hud i ”Velvet”, lydsjekkens siste test. Peter Michelsen nyter tydelig tilværelsen som sttteartist for A-ha.

En tilværelse som er milevis unna arbeidet som kundebehandler i Get.

– Nå har jeg faktisk sagt opp jobben min. Gjorde det rett før vi dro ned til England.

”Velvet” ebber ut av høyttalerne. Michelsen stresser ikke over at han ikke har en dagjobb å komme hjem til.

– Nei, vi er booket til så mange jobber i 2010 at…

Magne Furuholmen småløper smilende ned fra scenen. Løfter en avvæpnende hånd mot Donkeyboys gitarist:

-Sorry gutta… Det tok litt lengre tid enn det skulle.

-Ehh. Går bra det.

Selvfølgelig går det bra for Michelsen. Det er takket være Furuholmen, Harket og Waaktaar-Savoy at han nå kan krysse av for ”spille O2” på sin gjøremålsliste.

Donkeyboys lydsjekk er unnagjort på en brøkdel av A-has tid. Og det er en forventningsfull gjeng som sitter backstage i et rom som ikke akkurat står i stil til hovedsalen. 20 kvadratmeter, en liten flatskjerm, litt småmat og to kjølebokser med øl.

”A-ha & Donkeyboy dressing room” sier skiltet ved inngangsdøren. Men A-ha befinner seg et annet sted på huset. Brødrene Sundberg, Peter Michelsen May Kristine Kaspersen og Linnea Dale stikker inn i naborommet for å varme opp stemmebåndene.

Lydmann Ingar Aabo og monitor Ulf Larsen diskuterer musikk med bassist Ågedal. Trommis Drabløs har åpnet en øl. Lillebror Marius Drabløs fyrer av noen stemningsbilder.

Harket på besøk

Med ett forandrer stemningen seg. Alle vet at Morten Harket skal komme innom, likevel føles det som om Jesus kommer gående på Drammenselva. A-has britiske turnémanager bruker sin myndigste stemme og sier ”three minutes”.

Donkeyboy stiller seg som lydige skolegutter ved siden av Harket. At vokalisten har rundet 50 er vanskelig å tro.

Den britiske pressen bruker gjerne frasen ”perfect cheekbones” når de skal beskrive ham i dag. Utseendet, auraen og karismaen oser stjernestatus. Om du har levd under en stein de siste 25 årene, ville du ikke vært i tvil. Du hadde likevel skjønt at Morten Harket er en stjerne. Det går ikke an å forestille seg ham som lærer, akademiker eller seniorrådgiver i fylkeskommunen. Lege kanskje, men da bare som en rolle i ”Akutten”.

-De spiller før oss i kveld. Det er vel egentlig svaret på det spørsmålet.

Harket tente på Donkeyboy

Vi har spurt Harket hva han synes om Donkeyboy. Svaret er kort. Sekundene tikker og turnémanageren mener fotograf Nils J. Maudal har fått nok bilder. Donkeyboy sier ikke et ord, et par av bandmedlemmene holder tilsynelatende pusten.

Brødrene Sundberg nevner ikke at de skrubbet doen for hans skyld, da Harket tidligere i år jobbet med vokalen i studio.

-Hvilke likheter ser du mellom dere og Donkeyboy?

– Det er din jobb å finne ut av.

Stemningen i rommet er stresset. Turnémanageren tripper, og det begynner å bli stygt. Men Harket er ikke fiendtlig skal det vise seg.

-Vi tenkte at vi måtte ha en support act da vi skulle dra til England. Donkeyboy dukket opp og vi tente på det vi hørte, syntes at dette var bra musikk. Da var de et naturlig valg. Det er helt sentralt og slik er naturen til ting, sier Harket.

I 2010 er det 25 år siden utgivelsen til A-has debutalbum ”Hunting high and low”. Da legger A-ha ut på internasjonal verdensturné med flere allerede utsolgte konserter i Oslo Spektrum som en definitiv avslutning.

I pressemeldingen heter det blant annet at bandmedlemmene dermed får mer tid til å engasjere seg i humanitært arbeid.

-Det er hensyn du prøver å ta for å strekke deg mot mål som gir mening. Derfor har vi brukt så mye av vår tid på bandet. Ved å sette sluttstrek nå erkjenner vi det vi har gjort. Vi er heldige som kan velge å slutte selv. Det kan gi vitalitet og styrke på nytt og kan i seg selv være et karrieretrekk, sier Harket.

Naturlig inspirasjon

A-has vokalist har 25 års erfaring fra internasjonal popbransje. Han kommer med ett råd til medlemmene av Donkeyboy.

-Lytt til deg selv.

Turnémanageren signaliserer at tiden er over, men Morten Harket har det ikke så travelt i godt selskap. Vi er nødt til å spørre om hvordan det oppleves at yngre band som Coldplay stadig trekker fra A-ha som inspirasjonskilde.

-Coldplay tente på det vi holdt på med, nå tar de vare på det videre fremover. Det er helt naturlig. Nå inspirerer de selvfølgelig andre og det er helt naturlig. Men det som er sentralt her er at vi tente på Donkeyboy, sier Harket.

Turnémanageren geleider Harket ut av rommet.

– Det er stort at de har spurt oss om å varme opp for dem, sier Cato Sundberg.

Om litt tikker følgende sms inn fra turnémanageren: ”Magne says: Donkeyboy rules”. Etterpå får vi vite at Magne Furuholmen har rappet telefonen for å skrive den oppløftende meldingen.

Om et drøyt år er A-ha historie. Hvor Donkeyboy befinner seg ved utgangen av neste år er umulig å spå. Men en onsdagskveld i november 2009 deler de scene med A-ha på O2 Arena i London. De har fått tildelt en verdifull halvtime og spiller sin første låt bare en liten time før Harket, Waaktaar-Savoy og Furuholmen får britene til å reise seg fra stolene.

Fire måneder etter inntoget til toppen av VG-lista i Norge står de side om side på gigantarenaen i London. Plassene ytterst til venstre på scenen okkuperes av bassist Alexander Garborg Ågedal og trommeslager Thomas Drabløs. De to eneste som jobber vanlig dagjobb når de en sjelden gang har tid til akkurat det.

Ågedal ble faktisk rekruttert til bandet en helt vanlig dag på jobben. Yngstebror Sundberg skulle kjøpe en bass på Johnny Musikk. Ågedal demonstrerte bassens kvaliteter og endte opp med å imponere så mye at familien Sundberg måtte bestikke ham med vafler for å bli med i bandet. Drabløs har på sin side vært trommeslager i familiebedriften Sundberg siden niende klasse på St. Hallvard ungdomsskole. Det var skoleavslutning og klassekompisene Thomas og Kent fikk med seg eldstebror Sundberg på å snekre sammen et band.

Drammenshumor

Alle tre er elektrikere, men Drabløs er den eneste av trioen som fortsatt jobber når han en sjelden gang er hjemme.

Elektrikeren på Abicon passer på å skryte av arbeidsgiveren.

– Sjefene er veldig forståelsesfulle for at Donkeyboy tar så mye tid nå. Det er fint om du skriver det, sier han.

Som bassmester Ågedal kom gitarist Peter Michelsen inn i bandet i 2006. Den tidligere Taktløs-gitaristen fra Tranby hadde blitt kjent med Donkeyboy under en felles miniturné.

Bandets kjerne er mannstung, men eselguttene har med seg May Kristine Kaspersen (26) og Linnea Dale (18) på scenen når de gjør konsert. Førstnevnte kommer fra Steinberg i Nedre Eiker og er den eneste som har sunget med A-ha tidligere.

I 2002 måtte hun steppe inn som erstatter for Anneli Drecker og kore på konserter i Moskva og Hviterussland. Linnea Dale (18) er fra Tinn og ble først kjent som Idolfinalist i 2007. Hun skriver fortsatt låter, drømmer om å gi ut soloalbum, men det er bare det at Donkeyboy turnévirksomhet gjør engasjementet til en fulltidsjobb.

-Jeg er jo bare en gjest på deres prosjekt. Men det er veldig moro også da. De er som storebrødre for meg. Tuller hele tiden, sier Linnea og ler. Hun vil ikke gå inn på hva slags humor det er snakk om, men det virker som om den er av det grovere slaget.

– Ja, den er nok det. Skikkelig drammenshumor.

We are Donkeyboy

Donkeyboy får en halvtime og åtte låter til å vise seg fram for britene. Tonene til ”Caught in a Life” ebber ut. Peter Michelsen griper mikrofonen og husker manager Arne Aronsens formaning om ikke å snakke for mye. Heller ikke le når han sier bandnavnet.

-We are Donkeyboy, sier Michelsen og lykkes i å holde stram maske. Han introduserer de største hitene og legger inn en aldri så liten reklamesnutt.

– ”Sometimes” and ”Ambitions” are available on iTunes in the UK.

Når Cato Sundberg takker for seg med en ”thank you very much” er jubelen høy fra en stadig mer befolket arena.

Tre kvarter senere er A-ha godt i gang. Magne Furuholmen griper også mikrofonen for å rydde eventuelle misforståelser av veien.

– This is not the farewell tour. This is the ”Foot of the mountain” tour. And we will be back next year.

Mens den legendariske poptrioen forbereder pensjonisttilværelsen er Donkeyboys klatretur så vidt begynt. Takket være A-ha har de i alle fall passert foten av fjellet.


Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra et kulturarrangement du ønsker å dele i Drammens Tidende

Artikkeltags