Et ensomt farvel

 Alf hadde ingen pårørende da han døde nesten 73 år gammel. Dermed måtte Drammen kommune ta ansvar for begravelsen. Det lille prest Ivar Flaten kunne fortelle om Alf i minneordet, hadde han fått vite av naboen. Hun, en barndomskamerat og en tidligere kollega av Alf var de eneste som møtte opp i begravelsen.

Alf hadde ingen pårørende da han døde nesten 73 år gammel. Dermed måtte Drammen kommune ta ansvar for begravelsen. Det lille prest Ivar Flaten kunne fortelle om Alf i minneordet, hadde han fått vite av naboen. Hun, en barndomskamerat og en tidligere kollega av Alf var de eneste som møtte opp i begravelsen. Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Alf (73) var så alene i livet at Drammen kommune måtte arrangere begravelsen hans.

DEL

DRAMMEN: Det er tidlig morgen i det lille kapellet på Drammen krematorium. En enslig båredekorasjon uten navnebånd ligger på den hvitmalte kista.

Det er plass til 80 personer i kapellet. Ingen tror det kommer så mange i denne bisettelsen. Det gjør aldri det i de begravelsene Drammen kommune har ansvaret for.

SE SOUNDSLIDE MED LYD OG BILDER FRA BEGRAVELSEN

La oss kalle han Alf. Siden han ikke lever lenger, vet vi ikke om han ville sagt ja til å komme i avisa. Ikke at vi vet så mye om han, uansett.

Alf hadde ingen pårørende som kunne velge kiste, salmer og gravstein. Derfor ble det Drammen kommunes ansvar å gi han en verdig begravelse.

Del på Facebook  

Kalde fakta

Gravferdsloven gir kommuner plikt til å sørge for at personer uten pårørende blir begravet. Det samme gjelder hvis den dødes nærmeste nekter å ta på seg det praktiske og økonomiske ansvaret for gravferden.

Alf er den andre personen som får en kommunal begravelse i Drammen hittil i år. I fjor var det ni slike bisettelser, mens det var fem året før og seks året før der igjen.

Det er seks dødsannonser i Drammens Tidende den dagen verden får vite at Alf ikke er blant oss mer. Alfs annonse er den korteste. Bare de aller nødvendigste opplysningene er med; navn, fødsels- og dødsdato, tid og sted for bisettelsen.

Ingen rekke av navn på pårørende som sørger over å ha mistet en kjær ektemann, en omsorgsfull far eller en umistelig bestefar. Oslo kommune signerer alltid disse dødsannonsene med «På vegne av venner». I Drammen nøyer man seg med kalde fakta.

Ekstra lys

– Vanligvis hadde de pårørende vært her nå, sier Kai Roar Bjerkeengen, senior gravferdskonsulent i Buskerud begravelsesbyrå.

I mangel av blomster tenner han noen ekstra lys i kapellet. Bjerkeengen har vært i flere kommunale begravelser. En gang kom det helt uventet 25–30 stykker, men han har også opplevd gravferder uten en eneste deltaker.

(artikkelen fortsetter under bildet)

ALENE I DØDEN

– Begravelsen skal være så verdig som mulig uansett hvor mange som kommer, fastslår han.

Det kommer imidlertid alltid en representant fra Drammen kommune. Denne gangen er det Hans Jørgen Paulsen i Drammen kirkelige fellesråd sin tur. Han ankommer med en blomsterdekorasjon som er levert utenfor.

Enkel standard

Bjerkeengen tar imot, leser kortet og skjønner at det antakelig kommer noen for å følge Alf til graven. Ifølge Paulsen har presten noen å snakke til i rundt halvparten av de kommunale begravelsene.

– Kanskje kommer det en nabo eller en tidligere kollega. Noen som har lest dødsannonsen i avisa, men som ikke har hatt kontakt med avdøde på mange år, sier han.

Drammen kommune tilbyr en begravelse av enkleste sort. Standarden er tilpasset det beløpet Nav gir i gravferdsstønad. Dermed gjelder det å komme under 19.944 kroner.

«Enkel hvitmalt kiste. Enkel båredekorasjon. Drammen krematorium lille kapell. Standard urne fra Drammen krematorium. Annonsering.» Dette er retningslinjene begravelsesbyråene har å forholde seg til.

LES OGSÅ: «På vegne av venner»

Denne gangen har Kai Roar Bjerkeengen tatt seg den frihet å fravike standarden litt. Noen få eksemplarer av et enkelt program ligger klare til utdeling ved inngangen.

God kollega

Når kapelldørene åpnes, står det tre personer på trappa og venter. En nabo setter seg på første rad. En barndomsvenn og en tidligere kollega slår seg ned lengre bak. Prest Ivar Flaten fester blikket på kvinnen på den fremste benken under minnetalen.

– Alf ble født i Drammen i 1938. Han vokste opp i Engene. Alf hadde gode minner fra barndommen, han snakket særlig mye om moren sin, sier han.

– Alf dro ut til sjøs i ung alder. En stund var han hvalfanger. Så gikk han i land og tok ulike jobber i området. Like før begravelsen i dag fikk jeg høre at han drev med kabelgraving. Jeg tror han var en god kollega.

Snill gutt

Presten fikk to telefonnumre han kunne ringe for å finne ut hvem Alf var. Det ene var til en pleier på sykehjemmet hvor han bodde den siste måneden før han døde. Det andre var til naboen, som var den som sto Alf nærmest.

– Alf var en snill gutt, en vennlig og omgjengelig mann. Han ville gjerne hjelpe til og pleide å lufte naboens hund, fortsetter presten.

Vi får også vite at Alf var en som var glad i å være på by’n, at han likte å gå på Palmen. Helseproblemer gjorde at han ble funnet i Drammen sentrum uten å kunne gjøre rede for seg.

Politiet måtte ta vare på han, og resten av sitt liv bodde han på sykehjem.

Flaten har i snitt én begravelse i uka. Ofte snakker han med de pårørende flere ganger før selve seremonien. De har ofte sterke meninger om hva minnetalen bør inneholde.

Korte glimt

– Et minneord er bare noen glimt av et liv. Et liv er veldig mye mer sammensatt enn disse glimtene. Men vi som er her kjenner jo ikke den historien, sier presten.

– Noen liv er tilsynelatende vellykkede med lang utdanning og høy lønn. Men så vet vi at andre som har levd livet enklere, kanskje har hatt det minst like bra.

Naboen nikker til Flaten. Etter 24 minutter er seremonien ferdig, og Alf er overlevert til Gud. Med tårer i øynene forteller naboen at han hadde forferdelige smerter på slutten.

– Hadde jeg visst hvor syk han var, skulle jeg besøkt han på sykehjemmet, sier barndomskameraten.

– Jeg var der nesten hver dag, svarer naboen

Ukjent halvbror

Hun forteller at Alf hadde sosial omgang med folk. De han kjente var bare ikke så flinke til å stille opp da han ble syk. Og begravelse klokka ni om morgenen er ikke innenfor rekkevidde for dem.

– Alf har en halvbror også. Men jeg har ikke klart å få tak i han, forteller naboen.

Så tusler de hjemover. Naboen, barndomsvennen og ekskollegaen. Når de skilles står de like ved jernkorset som markerer den navnløse minnelunden på Bragernes kirkegård.

Når Alf er kremert, er det der urnen hans skal settes ned. En gravstein koster mye penger, og det er ikke sikkert noen ville stelt graven uansett. Dermed blir et anonymt fellesskap Alfs siste hvilested.

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra et kulturarrangement du ønsker å dele i Drammens Tidende

Artikkeltags