Endestasjon Hadamar

Artikkelen er over 14 år gammel

Knut Flaaum fra Drammen har besøkt Hadamar sykehus i Tyskland. - Her ville jeg blitt drept, om mitt besøk hadde vært for 60 år siden.

DEL

Dette faktum er likevel ikke det mest skremmende, sier han alvorstungt i det han utfordrer det moderne vestlige menneske.
Syv mil nord for Frankfurt am Main ligger Hadamar - en tysk småby de færreste har hørt om. Her ligger et psykiatrisk sykehus. I 1940 ble sykehuset utpekt til euthanasi-senter, eller senter for "vakker død" som ordet betyr. Ca. 15 000 mennesker oppnådde sin "vakre" hvile på dette stedet. Hadamar var ett av seks slike sentre i Det tredje rike, hvor om lag 200 000 funksjonshemmede ble myrdet.
Sykehuset som i dag er pedagogisk senter for helsepersonell og spesialpedagoger var ikke av de største utryddelsesanstaltene, stedet kan slett ikke måles med Auschwitz eller Dachau i volum. Men en altfor lite påaktet del av ideologien om det verdidelte menneske kaster skygger over stedet. De dunkle kjellergangene kryper under huden på en.

Ingen nazi-idé. Hit dro nylig tre funksjonshemmede fra Norge, Vibeke Melstrøm fra Ski, Tove-Anita Moen fra Trondheim og Knut Flaaum fra Drammen. Alle tre ville passet inn i sykehusledelsens drapsprogram 60 år tidligere.
- Jeg har tidligere vært i Auschwitz, Birkenau og Majdanek. Alle tre stedene opplevdes veldig sterkt. Jeg var heller ikke ukjent med euthanasiprogrammet for såkalt ikke-produktive mennesker. Likevel – den ubehagelige følelsen som fortsatt sitter i veggene i Hadamar ble veldig nær.
- Jeg, min samboer og mange av mine venner var etter datidens samfunn ikke verdig et liv. Særlig sterkt er møtet med gravplassen, restene etter 15 000 mennesker, som bokstavelig talt ligger i grastorva under oss. Det gir rom for ettertanke, forteller Knut Flaaum. Han er daglig leder av ULOBA, som administrerer personlig assistanse for funksjonshemmede over hele landet.
Mest tankevekkende for de norske besøkende er likevel at ideene om sortering av mennesker etter spesielle egenskaper ikke var noen typisk naziidé. De hadde utspring i arvelighetsforskningen over store deler av verden i forrige århundre. Ikke minst gjenspeiles dette menneskesynet i tvangssterilisering av tatere og funksjonshemmede for å hindre spredning av såkalt uønsket arvemateriale.

Mordpersonalet. Uta Georg forsker på euthanasi-programmet.
- For meg er denne forskningen tidvis svært tung, både på grunn av de historiske fakta jeg møter, og en tankegang som fortsatt ikke er fremmed i en del fagmiljøer, selv om den ikke gir seg de samme utslag som den gang.
Mordpersonalet på Hadamar sykehus var ikke fanatiske nazister. Her var det vanlige leger og pleiere som foresto avlivningen. De skulle behandle og vise omtanke, i stedet hadde de ingen motforestillinger mot å drepe sine pasienter. Rettsoppgjøret bærer også preg av at det kanskje ikke var så nøye med folk med fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser. Flere dødsdommer ble fort omgjort til få år i fengsel, og helsepersonalet ved Hadamar fikk fortsette i sine yrker.

Endestasjon. Riksleder Philip Bouhler (1899-1945) fikk ansvar for å eliminere funksjonshemmede barn i Kindereuthanasie-programmet og klienter ved institusjoner etter Euthanasi-forordningen, gitt av Hitler selv i 1939. Senere deltok Bouhler i jødeutslettelsen i Polen, inntil han i 1945 begikk selvmord.
En annen nøkkelfigur var Dr. Karl Brandt - faglig ansvarlig for de samme programmene. Aksjonene fikk navnet T-4, etter adressen til hovedkontoret for Euthanasi-aksjonene i Tiergarten 4, som i dag huser Den Tyske Filharmonien. Han ble selv henrettet i 1947.
Hadamar sykehus var endestasjon. Herfra gikk tre grå busser i skytteltrafikk mellom regionale institusjoner for å samle inn kvalifiserte dødskandidater. Kvalifikasjonen var at mennesket ikke lenger kunne bidra positivt i samfunnsregnskapet, de var blitt en byrde for den tyske arbeider. Det kunne være krigsskadede, mennesker med psykiske problemer, fysisk syke mennesker, demente, andre funksjonsnedsettelser, lav moral, lav IQ og "asosiale".
Det ble ført nøye register over dødskandidatene. Navn og diagnose måtte stemme overens, og man forsikret seg om at det var rett person som ble hentet. Ved avvik ble henrettelsen utsatt. Først ved dødsattesten ble papirene forfalsket, pårørende skulle ikke vite om gassingen. Legene kunne velge mellom cirka 70 dødsdiagnoser. Deres ansvar var blant annet å påse at en pasient ikke døde av blindtarmbetennelse hvis han hadde fjernet blindtarmen tidligere.

Gasset og slaktet.De første dødstransportene ankom Hadamar sykehus 13. januar 1941. Gasskammeret på 14 kvadratmeter var innredet som en dusj. Mer en 60 mennesker ble stuet sammen samtidig. Et rekkverk var perforert på undersiden, her ble gassen sluppet ut. Etter 20 minutter var alle døde.
Så ble likene sluset inn til et dissekeringsrom der effektive slaktere parterte interessante kroppsdeler og hjernen. Restene ble brent i to kremeringsovner med en kapasitet på 96 lik i døgnet. Hjerner, hoder, armer, ben og andre kroppsdeler ble distribuert til de ulike forskningsmiljøer, hovedsakelig i Tyskland og Østerrike, hvor de ble brukt i flere tiår etter krigen. De foreløpig siste hjernene, funnet i Wien, ble begravd for et par år siden.

Forskningen. Dr. med. Julius Hallervorden (1882-1965) var en av mange medisinere som forsket på de dreptes hjerner og uttalte seg slik under Nürnberger-prosessene:
"Det var et vidunderlig materiale blant disse hjernene, utviklingshemmede, misdannelser og tidlige barnesykdommer. Selvfølgelig tok jeg imot hjernene. Hvor de kom fra og hvordan de kom til meg var virkelig ikke mitt anliggende".
Først da juridiske studenter på 60-tallet stilte etiske og juridiske spørsmål rundt forskningsmaterialet, fant forskerne det betimelig å tone ned bruken.
Fra januar til august 1941 ble 10 072 mennesker gasset ihjel i Hadamar. Da ble gassprogrammet avviklet og krematoriene demontert.
- Dette var ikke i et forsøk på å fjerne bevis, eller en erkjennelse av feil løsning, men simpelthen et resultat av at virksomheten ikke skulle foregå ved Hadamar lenger, forteller Uta Georg.

Nye metoder. Dødsprogrammet fortsatte med andre metoder. Fra sommeren 1942 til 24. mars 1945 ble ytterligere cirka 4500 mennesker drept i Hadamar - oftest med giftsprøyter. Drapene ble beordret av leger og utført av pleiere på nattskift. Disse pasientene ble ikke kremert men begravd i en lund på et høydedrag i nærheten. Pasienter, de fleste forkomne av sult, måtte bære likene de 163 trappetrinnene til toppen. Maktet de ikke dette, hadde de kvalifisert seg til sprøyte neste natt.
Ansvarlig lege på sykehuset var Dr. Mathilde Weber. Hun ble dømt til døden i 1947, men dommen ble omgjort til tre og et halvt års fengsel i 1949. Hun drev siden privatklinikk. De øvrige legene var også i hovedsak aktive fram til pensjonsalder.

Argumentene lever.Selv om det fortsatt foregår drap på funksjonshemmede, nærmest straffefritt i mange land, har Norge ikke hatt noe offisielt euthanasiprogram for funksjonshemmede. Rasehygiene har imidlertid hatt sine disipler i norsk medisin.
- I Norge ble det praktisert sterilisering av mennesker med uønsket arvemateriale til utpå 50-tallet. Sterilisering av funksjonshemmede skal ha foregått fram til 1970-tallet, forteller Knut Flaaum.
- Jeg skremmes av at det går en ubrutt linje fra arvelighetsforskningen på begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. Hvem andre enn den som lever sitt liv har rett til å mene om livet er verdt noe. For å illustrere det etiske dilemmaet mellom det verdige og uverdige liv, ga Sosialdepartementet i 1991 ut heftet "Mennesket og bioteknologi". Som illustrasjon på grenselinjen benytter man et bilde av liten gutt, som i og for seg er ganske lik meg selv.
- I dag er denne gutten en særdeles dyktig datakonsulent i full stilling. Hans praktiske problem i dag er et overfladisk samfunn som ikke er i stand til å produsere brukbare boliger for alle. Livet hans går ellers på skinner. Hvem er dere, som tror dere har rett til å mene at han - eller jeg - burde ha sluppet våre liv?
- Sentralt i euthanasitenkningen var ideen om det produktive mennesket, kunne man ikke bidra til samfunnets vekst hadde man ikke livets rett. Nå dreper man ikke lenger funksjonshemmede, men i det daglige møter jeg oppfatninger om at mennesker med en eller annen funksjonsnedsettelse ikke skal få lov til å leve et liv med normal livsutfoldelse. Økonomien - presset på arbeideren - er igjen det underliggende argumentet. Så likegyldig er man til medmenneskers livsinnhold, at såkalt "funksjonsfriske" fortsetter å bygge hus, næringsbygg, kollektivtransport, og mye mer - kun øremerket for dem selv, selv om funksjonalitet for alle ikke er dyrere når det gjøres fra grunnen av, sier han.
Flaaum er selv en av Drammens solide skatteytere, men uverdig til å benytte seg av mange av byens tilbud.

Tankekors. Flaaum hevder at debatten om fosterdiagnostikk også har i seg elementer av tenkningen om det verdidelte menneske.
- For meg blir det et tankekors at man på indikasjoner om uvanlig fosterutvikling kan abortere på omtrent samme stadium som man setter inn livbergende fødsel av andre barn, som på grunn av den tidlige fødselen utvikler tilsvarende problemer i forhold til samfunnsskapte barrierer som den aborterte ville fått.
- Nå utvikles metoder for å kartlegge fosters status stadig tidligere, som tross fine formuleringer innebærer en mulighet til å velge det bort på indikasjoner om at noe er uvanlig. Hvorfor skal det være viktig? undrer Knut Flaaum

Terje Marøy
redaksjonen@dt.no

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra et kulturarrangement du ønsker å dele i Drammens Tidende

Artikkeltags