Historien om Per Sivle

Liten plass. Per Sivle har skrevet mye flott, men har aldri fått stor plass i norsk litteraturhistorie.  tegning: gustav lærum

Liten plass. Per Sivle har skrevet mye flott, men har aldri fått stor plass i norsk litteraturhistorie. tegning: gustav lærum

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Debatten har rast om Per Sivles sokkel. Men hvem var han egentlig?

DEL

Takket være snille banker, en fylkeskommune og et historielag får Per Sivle sin egen statue i Drammen.

Med et budsjett på nesten 600.000 kroner, er Sivle-ildsjelen Nils Johan Rønniksen kommet i mål. I slutten av september avdukes statuen på Grønland torg.

Mannen

Men hvem var egentlig Per Sivle? La oss ta en kjapp gjennomgang.
Han ble født i Flåm i Sogn og Fjordane i 1857, bodde mesteparten av sitt voksne liv i Drammen og tok sitt eget liv på gamle Kristiania bad i Vika 47 år senere.

Moren, Susanna Ryum, fødte uekte tvillinger, og jordmoren greide bare å redde Per. Faren, Eirik Sivle, sto ved farskapet, og de giftet seg senere.

Men før Per Sivle var tre år, døde moren i barselseng og ble begravet på Oppheim kirkegård sammen med sine fem dødfødte sønner.

Derfor vokste Per opp i tre forskjellige fosterhjem. Faren, som var en av landets største hestehandlere, betalte godt for sønnen sin.

Det var tidlig klart at Per var en begavet gutt. Han ville bli prest. Og faren var mer enn villig til å betale for utdannelsen.

Etter å ha gått på folkehøgskole i to år, ble han sendt til Kristiania for å ta artium. Men det skulle ikke gå så bra. Etter først å ha fått meslinger, fikk han en nervesykdom som fulgte ham livet ut. Drømmen om å bli prest en gang i fremtiden, ble aldri virkelighet.

Han bestemte seg for å bli dikter, og havnet etter hvert i bohemmiljøet i hovedstaden. Sykdommen var trolig årsaken til at alkoholen etter hvert fikk overtaket på ham.

Dikteren

De fleste kjenner novellen "Berre ein hund". Og kanskje diktet "Tord Foleson" - om slaget på Stiklestad.

Men hvor mange er det som vet at det nettopp er etter Per Sivle vi har noen av de vakreste ordene om mor. Ikke minst i diktet "Den fyrste songen". Få norske diktere har vel skrevet seg lenger inn i sjelen på den vanlige nordmann enn det Sivle gjorde her.

Og avskjedsdiktet "Gøym meg mor". Det er sterkt, og slutter slik:

Og eg var eit barn og eg er ein mann,
og mykje eg vanta, og lite eg vann.
Eg vanka og flytte på villande fot,
og jamnast so bar meg no Vegen imot.
Og no er eg trøytt, og eg stundar til Natt,
og berre ein einaste Sukk eg hev att:

"Mor, Mor, gøym meg, Jord!"

NRK-journalist Oddgeir Bruaset var regissør da rikskanalen laget dokumentaren om Sivle i 2007, i anledning 150 årsdagen for dikterens fødsel.

- Per Sivle har skrevet mye som fortsatt lever. Men han har ikke fått stor plass i norsk litteraturhistorie. Derimot var han kanskje den mest folkekjære dikteren på slutten av 1890-tallet og begynnelsen av 1900. Og kanskje den mest patriotiske i forhold til den nasjonale stemningen han skapte inn mot unionsoppløsningen, sier Oddgeir Bruaset.

Revolusjonerende

Romanen "Streik", for øvrig den eneste romanen han skrev, var revolusjonerende diktning. Den handlet om streiken blant trelastarbeiderne i Drammen og Torgslaget som fulgte med den.

Romanen var banebrytende. Ingen hadde gjort noe lignende før, nemlig å ta for seg småkårsfolket og deres hverdag.

- Stor litteratur var det ikke. Romanen var svart/hvitt. Sivle tok parti. Arbeidsgiverne fremstilles som skurker mens arbeiderne fikk heltestatus, sier Bruaset.

Når det gjelder novellene og diktene som Per Sivle skrev, var det noe som betød mye den gangen.

- Mye av det han skrev hadde til dels stor appell. Det glødende engasjementet smittet over på leserne. Han var med på å skape en nasjonal følelse og bidro sterkt til å skape et godt grunnlag for løsrivelsen fra svenskene. Men det fikk han dessverre aldri oppleve, sier NRK-journalisten.

Per Sivles fortellinger som er knyttet til Voss er fortsatt til glede for både barn og voksne.

- Novellene vil nok leve lengst, ikke minst på grunn av solidariteten til arbeidsfolk og at han skrev på dialekt.

Diktene, derimot, er veldig situasjonsbetinget, og derfor ikke så aktuelle i dag.
- Ibsen er like aktuell i dag som da han levde. Det samme kan ikke sies om Sivle, sier Oddgeir Bruaset.

Begeistret

Pensjonert DT-journalist og litteraturkritiker Gunhild Ramm Reistad er en stor beundrer av Per Sivle. Ikke minst for den nasjonale entusiasmen han viste på oppløpet inn mot unionsoppløsningen i 1905.

- Ingen betød så mye som Sivle. Ingen andre viste så stor nasjonal begeistring på 1890-tallet. Bjørnstjerne Bjørnson kan til nød tas med, men han var mer politiker, sier Ramm Reistad.

Hun trekker spesielt fram novellen "Berre ein hund".

- Novellen er en stor dikters verk. Den ble anerkjent av alle. Gjennom denne formidlet han en etisk forpliktelse som forfatter. Handikapet hans var at han skrev på et arkaisk nynorsk - vossamålet. Det var vrient å forstå for mange, mener Gunhild Ramm Reistad.

Ifølge Ramm Reistad var Sivle også tidlig ute med den personlige formen å skrive på. Han appeller til den enkelte.

- Han bruker du-formen i en intim tone, og hans lyrikk var av den ikke-aggressive og nasjonale sjangeren, sier hun, og mener Sivle har fått urettmessig liten plass i norsk litteratur.

- Det var borgerskapets forfattere som fikk den største plassen. Arne Garborg har også fått liten plass, men Sivle når likevel ikke opp mot ham, sier Gunhild Ramm Reistad.

Redaktøren

Per Sivle bodde i Drammen mesteparten av sitt voksne liv.
Faren kjøpte i sin tid Langum gård på Pukerud. Denne arvet sønnen etter hvert. Men lite nevenyttig som han var, ble han aldri noen gårdbruker.

I stedet ble han først redaktør i Buskeruds Amtstidende i Drammen, deretter i Kristianiaposten. Og han bosatte seg Øvre Storgate 92 i Drammen.

Han giftet seg med Wenche Nielsen, men fattigdommen gjorde at hun flyttet fra ham. Gjentatte forsøk på gjenforenelse var mislykket.

Dikter til tross, Per Sivle fikk dikterlønn i kun ett år mens han levde. At han var sterkt alkoholisert, var kanskje en av grunnene til at han fikk avslag senere. Samtidig var han kanskje redd for at dikterkarrieren hans var over.

For Sivle var syk, nedfor og livredd for å havne på sinnssykehus. Han leverte diktet "Et testamente" til Buskerud Amtstidende og ville at avisen skulle trykke det. Kontordamen fikk imidlertid overtalt ham til å endre tittelen til "Eit ord". Det begynner slik:

"Ja no skal Noreg ha Takk fyr meg.
Og så fær då kvar ein syta fyr seg.
Eg gjorde mitt, og det var ikkje stort.
- Men endå er segjer at gjort er gjort."

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra et kulturarrangement du ønsker å dele i Drammens Tidende

Artikkeltags