May-Irene Aasen - piken med trommestikkene i Jokke & Valentinerne

Artikkelen er over 9 år gammel

May-Irene Aasen er jenta som var en av gutta i Jokke & Valentinerne. Så har hun også bodd landet rundt, det vil si Oslo og Svelvik.

DEL

May-Irene Aasen er jenta som var en av gutta i Jokke & Valentinerne. Så har hun også bodd landet rundt, det vil si Oslo og Svelvik.

Men ketchup på skjorta har hun ikke. Kameraet henger heller ikke rundt halsen. Og den aldrende kvintetten på nabobordet hever ingen øyebryn når 46-åringen entrer Bambus Kafé i Svelvik.

Nei da, hun heter verken Ibsen, Bjørnson, Kielland eller Lie. Men May-Irene Aasen er like fullt en av de fire store. Et begrep som vandret fra litteratur til rock da Jokke & Valentinerne, deLillos, Raga Rockers og DumDum Boys alle gjorde suksess med å synge på norsk.

Denne uken kom førstnevntes aller første konsertplate, «Levende (Så lenge det varer)», ut for salg. Det skjer hele ni år etter at vokalist Joachim Nielsen døde av en heroinoverdose.
May-Irene Aasen var ikke bare trommis og det stadig fotograferende bandmedlemmet. Hun var også kjæreste og samboer med Jokke i åtte år.

Jente på trommer

– Hvorfor synger dere på norsk? Hvordan er det å være jente og spille trommer?

May-Irene Aasen ser ingen grunn til å ta av seg den mørke skinnjakka når hun setter seg på Bambus. Håret er stramt knyttet i hestehale. Men når hun lister opp de to spørsmålene absolutt alle journalister stilte henne på 80-tallet, legger hun skinnhanskene på bordet.

For hva skulle hun egentlig svare? Hvordan var det egentlig å være noe annet når man spilte trommer? Faktum var likevel at Jokke & Valentinerne ble medieyndlinger. Litt fordi ei jente spilte det mest maskuline instrumentet av dem alle. Litt fordi de sang på norsk.

Og litt fordi frontfigur Joachim Nielsen var frontfiguren med alt det kan innebære. Og da må man jo noen ganger bidra i avisenes forsøk på å bygge myten.

Som for eksempel å la seg avbilde inne på herretoalettet, foran pissoaret.

– Gutta jeg spilte sammen med brydde seg ikke om at jeg var jente. Vi var en fin gjeng og klarte å spille sammen, sier Aasen, 13 år etter konserten på Sentrum Scene som i dag er blitt ferskvare i landets platebutikker.

Hun vil ikke møtes hjemme, hun vil egentlig ikke snakke så mye om hvor hun bor. Med tanke på at hun har traktert trommene i et av landets største band, er hun overraskende lavmælt og sindig.

En som nipper

– Egentlig er jeg helt utslitt. Det har vært så mange intervjuer i det siste…

Den populære oppfatningen om May-Irene Aasen har vært om en vill og ustyrlig jente. Pønketrollet som hamret løs bak Jokke og bassist Petter Pogo på scenen. Vennene forteller om et beskjedent og noe sjenert menneske som gjør alt annet enn å stikke seg fram.

Så hva har egentlig skjedd? Har pønketrollet roet seg helt ned? Blitt avholdsmenneske? Sluttet å røyke til og med?

– Jeg bråstoppa å røyke... Men vent litt, skal du skrive om røyking? Jeg tror jeg må få lese gjennom den saken din først.

For første gang under kafémøtet øker Aasen desibelnivået. Hun roper ikke akkurat, men oppspilt blir hun i alle fall.

– Altså, jeg røyker når jeg drikker. Men det er ikke så ofte. Det var vel en del drikking da vi holdt på med bandet, vi kjøpte en pose og fant oss en park. Samtidig har jeg alltid vært en sånn som nipper, i hvert fall i forhold til de andre, sier Aasen før hun legger til:

– Men jeg har ikke blitt moralsk i forhold til andre som drikker eller noe.

Tålmodig

Nøkkelordet som går igjen i absolutt alles beskrivelse er tålmodigheten. Et personlighetstrekk som tidvis kan bli for mye av det gode.

– Nå holder jeg på med en portrettserie. Men det kan jo ta litt tid…
Hun ser ingen grunn til å annonsere når portrettserien blir utstillingsklar. Den tar den tiden den tar. Arbeidet kom imidlertid godt i gang etter et bilde hun tok av Gunnar Andersen. Mannen som best er kjent under navnet ”Goggen” fra flere udødelige Jokke-låter, deriblant ”To fulle menn” og ”Bestevenner”.

Fotokunsten tar størst plass i den tidligere Jokke-trommisens liv. Hun forlater sjelden hjemmet uten kameraet rundt halsen. Og til tross for at vi lever i 2009, jobber hun fortsatt med filmbasert speilrefleks og mørkerom. Det er vanskelig å gi slipp på noe som har gitt deg et av dine sterkeste barndomsminner.

– Jeg tror jeg var seks år da jeg så storebroren min fremkalle et bilde i mørkerommet. Det var helt magisk å se hvordan bildet trådte fram på det blanke arket, sier Aasen. Hjemme i Svelvik har hun atelier. En sjelden gang går hun på scenen og spiller trommer med Valentourettes, en krysning av Jokkes to band, Valentinerne og Tourettes.

– Det er ikke veldig lønnsomt å jobbe som jeg gjør, men jeg søker jo stipender og sånn.

Ting tar tid

Likevel, ingen grunn til å stresse for å tjene litt mer penger.

– Hun bruker veldig lang tid, definitivt. Det kan være litt frustrerende for folk rundt henne. Men hun skal hele tiden være helt sikker på at ting er gjennomarbeidet. Hun skal alltid kunne stå for det, sier kunstnerkollega og venninne Ingunn Brevold.

Aasen har likevel mer enn «bare» diskografien på åtte plater å vise til. Det brede lag av befolkningen kjenner heller ikke bare kunsten hennes gjennom musikken. Som fotografen bak boka «Gutta – På veien med Jokke & Valentinerne» fra 2005 fikk hun stor oppmerksomhet.

Nikon-kameraet hadde jo alltid fulgt henne og bandet i den lille Fiaten på vei til spillejobber, inn i konsertsaler og hjem til den knøttlille leiligheten hun delte med Jokke på St. Olavs plass i Oslo.

Utgangspunktet var aldri at det skulle bli bok. For Aasen var det bare naturlig å fotografere det hun opplevde. Dessuten fungerte det fint å lage fotoalbum som julegave til vennene.
Men fem år etter ekssamboeren og rockelegendens død var hun klar for å dele bildene i bokform.

Foto hver dag

– Jeg forholder meg til foto hver eneste dag, enten jeg er ute og tar bilder, jobber i mørkerom eller med photoshop.

Aasens tre store inspirasjoner er fotografene Christer Strömholm, Anders Petersen og Robert Frank.

– De går så dypt inn i ting. Da Anders Petersen dokumenterte livet innenfor fengselsmurene, var han ikke innom et par dager. Han bestemte seg mer eller mindre for å bo der i to år.

Grundig jobbing og det å spille på lag med samfunnets utstøtte er heller ikke Aasen fremmed. Av de fire store var det ingen alkoholiserte arbeidsledige kunne relatere bedre til enn nettopp
Jokke & Valentinerne. Som i låten «Action» fra 1986:

«Snart skal hele denne byen gå på jobben. Hele byen unntatt jeg skal gå på jobben. Jeg tenner en røyk og lytter til regnet. Lytter til regnet mens jeg venter på action.»

Joachim Nielsens tekster bidro også til å gjøre dette bandet til lydsporet når «vanlige» folk skeiet ut med vorspiel lørdag kveld. Før årtusenskiftet var det få som så at tekstene bød på litterære kvaliteter langt forbi ketchup på skjorta og kjøleskap fulle av øl.

– Det er litt trist at man tas mer på alvor etter sin død. Folk har fått mer respekt for tekstene i dag. Og det er blitt akseptert at de inneholder flere lag enn bare party- og vorspielmusikk.

Begivenhetsrikt

May-Irene Aasen gikk i parallellklassen til Christopher Nielsen på forsøksgym i Oslo. Lillebroren Joachim var ett år yngre.

Våren 1982 ble han og May-Irene kjærester. Yngstebror Nielsen hadde skrevet låter og vært gatemusikant lenge. Nå hadde han også fått stablet et band på beina sammen med kompanjongen Lars Lothe. Men de manglet en trommeslager. May-Irene hadde jo spilt litt tidligere og grep sjansen under en øving.

– Så utviklet det seg derfra, sier Aasen som levde tett med en av norsk rocks mest myteomspunnede figurer.

– Jeg og Joachim bodde sammen i åtte år og levde tett oppå hverandre. Kan vel si det sånn at det var begivenhetsrikt. Det var mange folk rundt oss hele tiden, veldig sosialt og vi hadde det bra, sier hun.

Det ble slutt mellom paret i 1990, men de hadde ingen problemer med å fortsette med Jokke & Valentinerne fram til OL-året 1994. Jokke & Valentinerne ble etter hvert til Jokke med Tourettes, uten Aasen som trommis.

Tilfeldig til Svelvik

I dag hender det likevel at hun hedrer Joachim Nielsens liv med å gjeste scenen når Valentourettes spiller konsert. Selv om foto har opptatt mesteparten av hennes tid, har det blitt en del musikk i Svelvik også.

Sammen med kjæresten, samboeren og bildekunstneren Guttorm Nordø spilte hun i flere år sammen med Fredrik Gåsland i Svelvik.

– Artig hvis du nevner ham i saken. Jeg og Guttorm spilte sammen med ham fra han var 14 år.

Fredrik er en god gitarist som lager jævlig fengende melodier og riff, sier Aasen. Dessverre for henne har unge Gåsland blitt 21 og flyttet til Oslo der han jobber som studiomusiker på Crack Lab i Oslo.

Aasen endte i Svelvik som en ren tilfeldighet for 12 år siden. Sammen med Guttorm Nordø var hun på jakt etter et egnet sted der det også var mulighet for et atelier. Nordø hadde studert ved

Kunstakademiet i Trondheim sammen med den Svelvik-bosatte kunstneren Hans-Martin Øien.
Sistnevnte fant et egnet sted og dermed tok May-Irene Aasen turen til Svelvik for første gang i sitt liv. Og det er ikke bare det kunstinteresserte publikummet på Fossekleiva som har gledet seg over det.

Bråker som f...

De ti siste årene har hun, samboer Nordø og forfatter Christin Grillstad Prøis tilbrakt en uke i året sammen med kommunens femteklassinger.

Her er det kreativ workshop med trommer, kunst og litteratur på plakaten.

– Det bråker som f...! Jeg begynner med det totale kaos, så henter jeg gradvis inn samspillet. Mottoet mitt er at man må høre på hverandre, ikke bare seg selv, for å samarbeide ordentlig. Det er et motto som kan overføres til voksne som spiller i band også.

May-Irene Aasen jobber for seg selv. Noe hun alltid har gjort hvis man ser bort fra fotografjobb i Morgenbladet, og fire år som pleieassistent mens hun opplevde suksess med Jokke & Valentinerne på slutten av 80-tallet.

– Så var jeg fast ansatt vaskekjerring tidlig på 80-tallet. Jeg vaska som f... en time om dagen sånn at jeg fikk tid til å gjøre det jeg ville etterpå. Jeg levde ganske fritt da, det gjør jeg jo ennå.
Joachim Nielsen var låtskriveren i bandet, men May-Irene Aasen skrev og sang til tre låter under storhetstiden til Jokke & Valentinerne. Ønsket om å leve fritt kommer til uttrykk i Aasens låt «Ta meg med» fra 1994:

«Jeg vil ha solbriller på, legge hodet bakover, leke dronning, myse på veien og innbille meg hva som helst.
Jeg er på rømmen, er du på rømmen du og?
Ta meg med. Alt jeg trenger er den bagen her.»



Liker: Fårikål og akevitt.
Leser: Fotolitteratur og romaner
Ser: Har ikke hatt TV på mange år, men ser filmer på kino og DVD.

3 ting du ikke visste om May-Irene Aasen:

Første gang hun skrudde på sin første, egne bilradio spilte radioen Jokkes første singel, «To fulle menn».
Hun skulle egentlig studere idéhistorie og filosofi etter forsøksgym.
Hun har hørt mye på jazz de siste årene.

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra et kulturarrangement du ønsker å dele i Drammens Tidende

Artikkeltags