Kulturentreprenøren

 foto: lisa selin

foto: lisa selin (Foto: )

Av

Jon Mihle vil skape fantastiske øyeblikk i barndomshjemmet til Wildenvey.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Drammens Tidende i en hel måned for KUN 1 kr!

T usenkunstneren fra Åsen i Mjøndalen er tilbake på gamle trakter. Som daglig leder i Portåsen vil han skape opplevelser og ta vare på arven til Herman Wildenvey.

– Herman var et kunstnerisk løvetannbarn. Et barn vokste opp og ble til noe til tross for alle vanskelighetene i oppveksten, sier Jon Mihle.

LES OGSÅ. Folkefest på Portåsen

Gjennom den beskrivelsen føler han seg nær beslektet med Herman.
Men noen poet er derimot ikke Jon Mihle.

– Det ville vært feil med en daglig leder som var poet, sier Mihle.

Han setter seg godt til rette i godstolen i kjøkkenkroken hjemme på Ormåsen i Øvre Eiker. Der bor han sammen med kone, to sønner, hunden Chippo og katten August.

Annerledesgutten

Kaffen er på bordet i løpet av et øyeblikk. Det er Jon Mihle i et nøtteskall. Ting skjer fort.
Han ruller seg en Petterøes og tenner på.

– Jeg har aldri hatt som mål å slutte og røyke. Bare røyke minst mulig, sier Jon.

Askebegeret setter han på gulvet ved siden av stolen sin. Der ligger også pipa.
Gutten hadde knapt fylt tolv år da han pakket den første rullingsen.

– McBarrens, skyter Jon inn.

Og før han var konfirmert, hadde han forsøkt både sigar og rødvin.

Jon Mihle ler mens han drar opp ermene på genseren.

– Alt dette stemmer. Men jeg var ikke alene om å gjøre det blant guttegjengen i Åsen. Nå er det derimot ikke mange soareer i livet mitt med rødvin til klokken tre om natta.

Oppfinneren

Å spørre Jon om ting som har skjedd før han fylte ti, er nærmest nytteløst. På tiårsdagen sin falt han ned fra et tre og mistet hukommelsen.

– Det er helt merkelig, men jeg husker svært lite fra før dette skjedde.

Jon var oppfinner"n blant gutta. Han plukket fra hverandre ting og satte det sammen igjen.

– Jeg hadde et velutviklet fikle-gén, sier Jon og storskratter.

Han ville bli det meste, men oppfinner og snømåker sto høyest på ønskelista. Landskapsarkitekt også.

Faren drev eget firma som maskinentreprenør. Derfor var det bare naturlig at Jon, som en av tre sønner, jobbet litt for faren. Men det tok en brå slutt.

– Jeg sto i en grøft med gjørme opp til anklene og skulle håndbore. Men boremaskinen vrei seg og slo meg ned i grøfta. Jeg holdt på å drukne i gjørme. En sjelssettende opplevelse. Da skjønte jeg at dette ikke var noe for meg. Jeg leverte nøklene og dro hjem.

Jon blir ettertenksom når han forteller dette.

– Gå på skole, ellers blir du grøftegraver, sa fatter"n.

Sønnen skjønte hva faren mente, men angrer ikke på at han gjorde et tappert forsøk.

– Alle trenger å være grøftegravere et år. Da fremstår alt annet som en lykkelig tilværelse, sier Mihle.

Utbryteren

Skolegang ble det lite av på Jon Mihle før han var godt over 20. Det var så mye i livet han ikke hadde prøvd. Han var den første som forlot kameratgjengen i Åsen og begynte å vanke med de kuleste og mest gærne gutta i Mjøndalen. Jon hadde gått på gitarskole og ble snart hyret inn som gitarist i bandet «Dårlig norsk».

– Noen stor gitarist var jeg ikke.

Bandet fikk kort levetid, men det neste ventet på ham.

– «Sceneskrekk». Det lød ikke all verdens, men vi spilte live for stinn brakke og jentene hylte og var blanke i øynene. Jeg følte distinkt at vi var annerledes. Vi var i opposisjon.

MIF og bedehuset var det eneste som var akseptert. Derfor var vi rockemusikere som en pariakaste å regne.

I Mjøndalen så folk rart på guttungen og syntes synd på foreldrene som hadde en slik kar å stri med.

Jon er åpen som en låvedør, og en mester i muntlig. Derfor er det unødvendig å stille spørsmål hele tiden.


Han småler litt når han tenker på den tiden.

– Jeg passet ikke inn på et vis, og følte det ikke var plass for slike som meg i Mjøndalen. Jeg måtte vekk, dro til Oslo, levde som bohem og bodde i kollektiv.
Etter en kort tenkepause har han litt å tilføye.

– Kanskje var det bare jeg som opplevde det slik.

Over 20 år senere er han tilbake på jobb i hjembygda. I mellomtiden har det skjedd mye i livet til Jon Mihle. Det aller meste bare positivt. Derfor er det ingen som ser rart på ham lenger.

– Nå har jeg fått anerkjennelse for ting jeg har gjort og vist meg fram i pressen. Folk har sett bilde av meg i bla" og vet hvem jeg er. Nå møter jeg bare smilende ansikter som ønsker meg lykke til i Portåsen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Vandrer videre

Pønkerklærne er historie. Det samme er det oransjefargede håret. I dag har han en fyldig CV å vise til.

Han fikk faktisk med seg ett år på Gjerde og like lenge på tegneskole i Modum før han fylte 20. Etter det ble det både artium, ex.phil., teaterkommunikasjon ved Høgskolen i Oslo og to år med visuell kommunikasjon på Høgskolen i Buskerud.

– Jeg var en lesehest i ungdommen og kunne lese tre klassikere i uka. Å booke lærdom var derimot ikke min greie.

Men han har utrettet atskillig som daglig leder ved Arena Vestfossen og vist seg fram både som en dyktig dukkemaker og samtidskunstner.

– En bit av hjertet mitt ligger nok igjen i Vestfossen. Men nå er scenerommet finansiert i tre år fremover. Målet var at det skulle ha sitt eget liv, og nå ser det slik ut. Heretter skal jeg bare se etter at det går fint. Jeg ville etterlate et hus i god skikk, sier Jon Mihle.

Han er godt i gang med den andre rullingsen. Men nå er det slik med rullingser at hvis man bare prater og ikke passer på å trekke, så slukker de. Så kanskje røyker ikke Jon Mihle så mye likevel.

Han kaster et raskt blikk ut gjennom vinduet. Chippo står utenfor. Jon kjøpte ham for tre år siden og begynte med fuglejakt. Fugler er det blitt så som så med, men han kan skryte på seg flere rådyrbukker.

– Jeg skulle vært på bukkejakt i dag, men så er det dette med tiden, da!
Han har tatt seg fri fra Portåsen i dag.

– Jeg har lovet sønnen min å bygge skaterampe i ettermiddag.

Ingen idrettsmann

Om det blir tid til en tur med Chicco, vet han ikke. Men han takker henne for at han holder seg så bra i form. Noen idrettsmann har han aldri vært, selv om faren var formann i MIF.

Jon ler.

– Jeg spilte fotball som knøtt, men var ikke god. Scoret kun ett mål i hele karrieren. Det gjorde jeg med kneet.

Litt bandy ble det også i samme periode. Men aldri på bestelaget. For Jon var B-laget mer enn godt nok.

– Vi var dårlige. Vant ikke en eneste kamp. Derfor betraktet vi hver eneste scoring som en seier.

Kreativ sjel

Mange mener noe om Jon Mihle. En barndomskamerat beskriver ham som en fargerik, kontrollert verdensmann som liker seg best hjemme. Men også som en liten villstyring som likevel fremstår som ryddigheten selv når det virkelig gjelder. Og en som er flink til å organisere og dyktig til å skaffe penger.

Andre roser ham for alle dukkene han har laget. Etter fleres mening er han en av Norges beste dukkemakere.

Jon Mihle reiser seg halv fra stolen og henter en dukke som ligger ved brødboksen på kjøkkenbenken.

– Vet dere hva denne dukken forestiller?

Han trer den ned på hånden og vrir hodet på den litt på skakke.

– Dette er en kosmonaut som har vært litt for lenge i rommet.

Han ser tilbake på den tiden med stor glede. Da fikk han virkelig brukt oppfinneren i seg.

– Figurteater er i seg selv en interessant kunstform. Figurene blir seg selv på et vis. Det er visuelle bilder som ikke er så lett å verbalisere. Men har figuren kraft i seg selv, kommer den seilende på en fjøl, sier Mihle.

SE VIDEO (artikkelen fortsetter under videoen)

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>



Figurteater hadde en skikkelig oppblomstring på 90-tallet. Men Jon gikk lei etter hvert.

– Jeg fikk en flying start og terningkast seks for den første forestillingen. Det var stort. Mihle hadde fått til noe i livet mot alle odds!

Endelig er det tid for to trekk av rullingsen. Han nyter øyeblikket og faller godt tilbake i stolen.

Bare Portåsen

Jon Mihle har vært en gründer hele livet. Han har satt i gang det ene prosjektet etter det andre og fått det på beina. Så har han gått på det neste.

– Lange linjer har aldri vært noe for meg. Jeg har alltid vært best på sekvenser som varer i maksimum tre minutter.

Det var slik.

– Nå gleder jeg meg til å jobbe grundig og langsiktig over år. Det har jeg savnet som selvstendig kunstner. Man blir lei av å finne opp seg selv igjen hver eneste mandag morgen.

Han ser ut til å være fornøyd med den nye tilværelsen.

– Det skal bli deilig med forutsigbar økonomi også, selv om vi langt fra levde noe «svelt i hjel»-liv mens jeg var kunstner.

Han vet at noe av friheten blir borte med den nye jobben. Kanskje vil han ikke synes så ofte heller. Men det blåser Jon Mihle i.

– Det har aldri vært viktig for meg å ha signaturen på noe som helst.
Personfokuseringen de siste årene har han tvert imot opplevd som en belastning.
Nå er det Portåsen som gjelder. Visjonen har han allerede klar.

– Vi skal rydde opp i gamle prosjekter og kvalitetssikre ideene. Portåsen skal verken være noe Tusenfryd eller selskapslokale, men et senter for litteratur og poesi med ordet i sentrum. Det må vi holde knallhardt på hvis vi skal bli tatt på alvor i det litterære miljøet i Norge.

LES OGSÅ: Skinte i Wildenveys rike


Jon Mihle innrømmer å ha store huller i Wildenvey-historien. Men han vet nok til å styre i Portåsen. Det viktigste er respekten han har for Herman, og viser stolt til sitatet han har på visittkortet sitt.

«Følg du meg gjennom all gallei!»

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra et kulturarrangement du ønsker å dele i Drammens Tidende

Artikkeltags