– Må vi være her da.
Irene Gran (79) ser rundt seg og rynker på nesen. Murmaling er i ferd med å falle av veggene, gulvet er møkkete og det blåser et kaldt gufs av gjennomtrekk gjennom rommet.
– Det er en liten utfordringer med stedet her, hvisker fotograf Nina Gundersen Djærff til undertegnede. Hun skjønner godt at de nedlagte lokalene på Union på Geithus er noe annet enn det lille følget hadde forventet, men regner med at det går seg til etter hvert.
– Jeg må bare få dem i gang, smiler hun.
Irene Gran ser rundt seg med skepsis i blikket, vet ikke helt hvor hun skal sette fra seg vesken.
– Ja, ja, men det er her hun holder til. Hun har tenkt ut dette. Det blir nok bra, prøver Marit Haslestad (69) med optimisme i stemmen.
– Men det var jo litt stusslige lokaler, svarer Gran med et smil på lur. Hun synes de gamle fabrikklokalene er ganske ufyselige, men hva gjør man ikke for bygdekvinnelaget.
Sammen med Haslestad og Ellen Stampe (80) er Irene Gran på sjeldent oppdrag. Et oppdrag de har vært skeptiske til en stund. Det er noe pensjonistene er med på fordi de er stolte og sterke ja-mennesker.
Sandekvinnene er tre av ti som skal være modeller til en fotokalender som Vestfold Bygdekvinnelag skal utgi.
Inspirert av filmen «Kalenderpikene» skal de kaste klærne, og få inn penger til klubbkassa. I tillegg vi de gi et bidrag til Kreftforeningen. Vi fikk være med på fotoshoot.

Skrekkblandet fryd
Fotograf Nina Gundersen Djærff koster murgulvet for støv og bøss. Hun plasserer en kurvkrakk i lyset fra vinduet og flytter litt halm inntil veggen. Hun kikker bort på de tre voksne damene. 40-åringen er spent, akkurat som modellene.
– Dere kan egentlig gå og skifte, sier hun fra støvskyen.
– Alle sammen, lurer Ellen.
– Ja, gjør det, så dere er klare.
Marit Haslestad er en av initiativtakerne til kalenderen. Hun tok en telefonrunde til medlemmene. De aller fleste sa ja, men noen hadde gode grunner til ikke å kunne stille opp. Tidligere har bygdekvinnelaget i Vestfold tjent penger på å gi ut ulike kokebøker, men nå ville de prøve noe nytt. Noe helt annerledes. Med velsignelse fra Norges Bygdekvinnelag gikk Vestfold bygdekvinnelag løs på prosjektet med skrekkblandet fryd.
– Vi har tenkt gjennom dette, sier Marit Haslestad og tyvtitter ned i en A4-blokk hun holder i hendene.
De ønsker å utfordre kvinneidealet. De vil bryte ned fordommer og vise at kropper kan være vakre i alle fasonger og størrelser.
– Bygdekvinnelaget er mer enn tilslørte bondepiker. Marit ler fornøyd av den passende strofen.
– De tror jo vi er spenna gærne, sier hun, og sikter blant annet til de bedre halvdelene hjemme i Sande.
– Men vi har bare fått positive tilbakemeldinger, og fått høre at vi er sporty og tøffe.
De håper og tror at kalenderen blir godt mottatt, både av medlemmene i de lokale bygdekvinnelagene og blant sambygdinger.
– Er du klar Marit, spør fotograf Nina.
– Jeg er klar som et egg, jeg, svarer Marit, som er første kvinne ut i manesjen. Hun har skiftet til sin gule morgenkåpe, knytt den godt rundt livet og tusler i de store ulltøflene over det iskalde betonggulvet.

Helt naturlig
Nina Gundersen Djærff innrømmer at hun var litt skeptisk til om hun skulle si ja til kalenderprosjektet. Det er utfordrende og krevende å ta denne typen bilder, så hun var usikker på om hun turde. Men etter å ha jobbet med fotoprosjektet «Mann», der hun har tatt portretter av menn, følte hun seg kallet til å gjøre det. Hun følte det både var viktig og riktig.
– Menn aksepterer seg selv mer enn de fleste kvinner, mener hun, og antyder at det jo er en kjensgjerning at menn ofte blir sett p som flottere jo eldre de blir. De får mer autoritet, styrke og karakter. Mens kvinnene, de blir kun eldre.
– Dette handler om å vise hvor vakre kvinnene er. Hvorfor skal man miste skjønnheten selv om man bli eldre. Det gjelder å utfordre skjønnhetsidealet og vise en realitet.
Da Gundersen Djærff takket ja til jobben ble skepsisen og usikkerheten raskt snudd til pur lykke på mange måter. Både for fotografen og modellene.
Gundersen Djærff er stolt av å være en del av prosjektet. Og hun er stolt og imponert over damene som stiller opp.

Gudinne
Nina geleider Marit dit hun skal fotograferes. Viser henne hvordan hun skal sitte, hvor hun skal ha hendene, hvor hun skal se. Strak i ryggen, beina bøyde, tett sammen og litt på skrå.
Uten nøling tar Marit av seg morgenkåpen, kaster den bort på et bord og setter seg akkurat som Nina instruerte.
– Åh, herregud. Hun er tøff. Og så kaldt som det er på gulvet, utbryter Irene.
Irene og Ellen beundrer Marit. Lyset flommer inn av det store vinduet og skinner på den nakne kroppen og det hvite oppsatte håret til den nakne kvinnen.
Nina ligger, sitter og står på gulvet og i trappen mens avløseren på kameraet nesten går varm.
– Flott. Det er veldig bra Marit, sier hun.
– Se litt oppover. Mot hånden min, sier hun og vinker der hun skal ha blikket.
Nina har ikke så lang fartstid som heltidsfotograf, men hun er vant til å jobbe med mennesker. Hun utstråler en trygghet som smitter over på Marit, og stort sett alle de andre hun fotograferer. 69-åringen ligner en gudinnestatue på sokkel der hun sitter.

Blikket
På sidelinjen står Irene og Ellen og prater. De forteller om kropper som er brukt til fysisk arbeid, om barn, barnebarn og oldebarn. Og et oldebarn som er i anmarsj.
En gang i måneden møtes de tre kvinnene i Sande Bygdekvinnelag. De jobber for å ta vare på lokal kultur og tradisjon. Om høsten arrangerer de høstmarked og 8. mars steller de i stand en begivenhet i anledning dagen. De har alltid en sak de fokuserer på. Irene forteller om Ellen, som er leder av pensjonistforeningen i Sande. Mens Irene er kvinnen som sørger for at alt er på stell på Bondeheimen. Hun har vært med i bygdekvinnelaget i over 50 år og er æresmedlem i foreningen. Det er en driftig gjeng damer som er samlet på Geithus denne dagen.
Marit har fullført første økt, og beltet på den gule morgenkåpen er knytt igjen rundt midjen.
– Du er tøff Marit, sier Irene.
– Nei da. Det gjør meg ikke noe, blåser Marit, mens Ellen gjør seg klar.
– Deg har jeg en plan for, sier Nina og ler.
Ellen får sin veiledning av fotografen. Hun tar av seg den tekkelige morgenkåpen, sitter foroverlent på en krakk og krysser armene for å skjule brystene. Hun får beskjed om å være alvorlig. Hun poserer og sender et blikk i kamera som Nina elsker.
– Jeg skal ikke ha med hatt da, spør 80-åringen.
Nina spretter umiddelbart bort til kurven med hatter. Kameraet slenger rundt halsen hennes.
– Liker du hatter, spør hun.
De to oppdager en felles lidenskap for hatter og er skjønt enige om at det er et plagg for kvinner.
– Det blikket og de høye kinnbeina. Hun er utrolig flott, skryter Nina etter at fotograferingen av Ellen er over.
Hovedpersonen selv har en god følelse. Hun synes det har vært spennende og morsomt og skryter av fotografen. Det var egentlig ikke skummelt i det hele tatt.

Aksept
For to dager siden var det to kvinner i fabrikken. Denne dagen er det tre. Dagen etter kommer to nye som skal kle av seg.
Det å ta bilder av kvinnene som er fra 45 til 80 år er i ferd med å bli en uforglemmelig reise for fotografen fra Åmot. Det blir veldig nært, veldig personlig og veldig ærlig.
– Når man skal ta sånne bilder må man legge vekk alt av oppfatninger og førsteinntrykk av de ulike menneskene. Man må være helt åpen, gå helt inn i dem, hvis du skjønner hva jeg mener.
Nina stopper opp og drar hårbåndet av håret før hun fortsetter.
– Jeg kan kjenne meg igjen i alle disse kvinnene. Jeg merker at jeg har fått en større aksept for meg selv.


Gyllent skjær
Irene tar av seg morgenkåpe, men beholder buksene. Hun får en bunt korn hun skal holde foran seg og spør hvordan håret ser ut. Nina rufser i det grå håret og tar på henne et hårbånd.
79-åringen stråler bak kornet. Skuldrene er senket og lysskjæret lyser opp det rene ansiktet og det gylne kornet.
De tre damene har holdt på i til sammen en time. Nina ber dem ta en kaffekopp og matbit før de tar runde to.
– Jeg må tenke litt på hva vi skal gjøre nå, sier Nina.
– Ja, da gå vi i kantina vi, skratter Irene så det jomer i murveggene.
Med pledd rundt livet setter de seg ved bordet og de tre stolene i naborommet. Rundt dem i det nedlagte fabrikklokalet står en liten container med søppel, noen tomme pappesker og noen gamle materialer står lent opp langs veggen.
– Er klokka halv elleve? Det er langt på dagen allerede, sier Ellen.
Det hjemmebakte brødet blir fortært sammen med kaffe på termos.
Praten går om hunder som får brød med meierismør til kvelds, om vask og stryk av duker og om det gode, men hektiske livet som pensjonist.
– Dere kan glede dere til dere bli pensjonister, smiler Ellen.
Det består av mer enn tilslørte bondepiker.

Blottlagt
-Dette prosjektet har vært en gave for meg, sier Nina på telefon et par dager etter at alle er fotografert.
Hun stopper opp og tenker på kvinnene hun har foreviget. Kvinner som har blottlagt seg og vist hva naturen har skapt. Helt naturlig. Helt utilslørt. Kvinner med store hengende bryster. Med brystproteser. Rynkete hud og valker på magen. Store rumper, små rumper. Kvinner som bærer sine kropper med stolthet.
– Jeg har nesten ikke ord. Se på disse damene. Så flotte. Og for en kraft det er i kvinnene.
Tekst: Vivi Skalleberg
[email protected]