Gå til sidens hovedinnhold

Bestselgeren

Artikkelen er over 11 år gammel

Hun tjener millioner og er en av distriktets fremste nålevende kunstnere. Møt Runi Langum.

 – Hallo ... hallo. Her oppe!

Runi Langums (51) spede, blide stemme ljomer ikke akkurat i de gamle murveggene på Fossekleiva ute på Berger.

Men heldigvis dukker hun opp øverst i trappen og viser vei inn til atelieret hun leier for vinteren.

Her inne er rommet stort og høyt, og hvitt. Vinduene er dekket med sort tøy, og borte i et hjørne blåser en diger varmluftsovn til ingen nytte. Over alt henger eller ligger det ferdige og halvferdige arbeider. Midt i rommet står et arbeidsbord fylt av pastellkritt, billakk, filler og, det som skal bli vår redning i kulden, nemlig en termos med nytrukket peppermyntete.

De fleste av tegningene som er tapet opp på de hvite murveggene her inne skal videre til Bærum Kunstforening og separatutstillingen som åpnet for noen dager siden. Men før Runi Langum kommer så langt må hun bestemme seg for om hvorvidt to av tegningene egentlig er ferdige, for noen ganger er det neimen ikke godt å si.

– Det er en kunst å stoppe i tide. Se på dette, for eksempel, sier hun og peker mot et av de større bildene.

Bildet viser et menneske hvor hele overkroppen er dekket av et kaos av mørkegrå streker.

– Mange vil sikkert spørre: Er dette bildet ferdig da?? Og det er det, sier hun og trekker seg tilbake og myser.

– ... Hm ... Ja. Det er det?... Joda. Ja.

Millionæren

Runi Langum er født og oppvokst i Svelvik og er en av Buskeruds mest populære bildekunstnere.

Hun er representert i over 50 gallerier over hele landet, og innkjøpt av blant andre Nasjonalgalleriet, Stenersenmuseet, Haugar Vestfold Kunstmuseum og Norsk Kulturråd.

Hun har illustrert flere bøker, laget prisbelønnede tegnefilmer og holder gjennomgående fire utstillinger årlig, enten alene eller sammen med andre.

Og som om ikke det var nok så har hun tronet høyt oppe på inntektstoppen for Svelvik kommune med en inntekt på rundt to millioner kroner eller mer, de siste årene.

Pengene har hun investert i en leilighet i Drammen, men ellers går livet som før. Runi er forberedt på at det ikke kommer til å vare, men det er hyggelig så lenge det gjør det.

– Akkurat det med pengene er et resultat av et nøye planlagt arbeid. Jeg begynte med litografier, det er det som er grunnen.

Litografiene selges i over 50 gallerier over hele landet. Ja, det er nesten ikke den krik eller krok, eller nettgalleri, som ikke kan tilby et Langum-litografi.

– Det er litt sånn «kunsten ut til folket» – tankegang. Kanskje det er en veldig treig og sosialdemokratisk tanke, men det er sant. Litografiet gjør det mulig å selge kunst til folk for en rimeligere penge. En original tegning er jo mye dyrere, sier hun og nikker mot bildene på veggen.

Ved og ski

Tegningene som skal til Bærum Kunstforening ligger på mellom 11.000 og 53.000 kroner. Galleristen tar 40 prosent, så vil man opp i en middels lærerlønn, uten å drive med litografi, må man selge for to hundre tusen fire ganger i året.

Da kan det være greit å støtte seg på litografiske trykk.

– Du er rimelig produktiv?

– Ja, jeg liker å holde på med dette – på samme måte som jeg liker å bære ved og å gå på ski.

Noen ganger kan hun bli stående to, tre dager foran lerretet uten å komme noen særlig vei.

– Men da har jeg mine metoder, ler hun.

– Som for eksempel at jeg ikke får lov å drikke en kopp te før jeg har jobbet en time. Det er gjerne begynnelsen som er vanskelig, det å trenge gjennom motstanden og inn til følelsene og kjernen. Men der inne ligger også belønningen. Når jeg er kommet dit, er det fri flyt.

Ikke akkurat flaks

Det er mange kunstnere som har tenkt som Runi, og som driver med litografi. Likevel tjener de ikke i nærheten av hva Berger-kunstneren gjør.

– Hm. Ja, det kan du si ... Kanskje det er litt flaks?... At jeg tegner noe folk vil ha akkurat nå. Det er jo en gave, det er jo det.

Skal vi tro gallerist Oddvar Olsen, trenger ikke Runi snakke om flaks akkurat. Han mener at det handler om teft og talent, og han betegner henne som distriktets fremste nålevende bildekunstner.

– Runi har funnet et motiv og en måte å uttrykke bevegelse på som ingen andre kan følge. Kvalitetsmessig er hun meget sterk, hun leverer ingenting fra seg før hun er fornøyd. Dessuten er hun en særdeles hyggelig og sympatisk person, og det gjør samarbeidet bare enda hyggeligere.

Galleristen kunne snakket varmt i minst en halv time om kunstneren han har i stallen sin. ikke så underlig kanskje, for hun er også en av hans virkelig store bestselgere.

– Hvor mange bilder av Runi Langum selger du i løpet av et år?

– La meg si det sånn ... Kolossalt.

Afghanistan

Vi tror ham. Men faktisk er det ikke så veldig mange årene siden Runi lå søvnløs om natten hjemme i det gamle og trekkfulle bedehuset ved strandkanten og bekymret seg over penger ... eller mangelen på dem.

– Jeg er den bekymrede typen som klarer å ligge søvnløs for det meste. Det har vært trangt og jeg har levd smått hele veien, både da jeg var alene med Alessandra og etter at Hans Martin og jeg ble sammen. I mange år var det fra hånd til munn og veldig sånn: Jippi! barnetrygden er kommet, forteller hun.

I dag er situasjonen en helt annen. Bedehuset er for lengst tettet og bygget på. Ja, det er til og med avbildet i interiørsidene i Aftenposten fordi det er verdens kuleste kunstnerhjem, med atelier, eplehage og strandlinje.

Og så er bildehogger Hans Martin Øien og Runi er for lengst gift.

– Jeg ble forført, sier han.

Nå for tiden ligger ikke Runi like ofte søvnløs om natten heller, selv om hun mener bekymringene fortsatt er der – særlig nå som barna, Alessandra (24), Aksel (14) og Rasmus (12) begynner å bli eldre.

Hun peker på et av de siste bildene hun har tegnet.

– Dette laget jeg etter at jeg hadde hørt om den unge norske gutten som ble drept i Afghanistan.

Hun går mot bildet og blir stående og se på det med hodet på skakke.

– Det er så fortvilende. Jeg har jo to sønner selv, og tror alle mødre til enhver tid kan identifisere seg med den sorgen som er forbundet med krig. Men akkurat dette er et prosjekt jeg ikke tror på. Krigen i Afghanistan er et nytt vietnamprosjekt, sier hun stille.
Det er ikke det at Runi mener vi ikke skal ha et forsvar – noe annet hadde vært naivt.

– Men jeg ser det så tydelig, akkurat nå blir vi indoktrinert til å hate og frykte sånn at USA kan fortsette oljeeventyret sitt. Vi er bare brikker i et stort sjansespill.

Maskinskriving

Runi har alltid tegnet. Broren Einar husker at tegning og farge var noe hun tidlig var opptatt av. Men at hun skulle bli kunstner var hun ikke sikker på selv engang. Hun surret litt med tanken på å bli kunstformidler. Eller jobbe på galleri. Men å stå der å lage kunsten selv??

Ett visste hun i hvert fall, for som 22-åring bestemte hun seg for å IKKE lære å skrive på maskin. Hun var redd hun skulle skli inn i en kontorstilling av bekvemmelighetshensyn og aldri komme ut igjen.

– Men så var det tegning jeg kunne da. Det er mitt bidrag, smiler hun.

Runi reiste til Trondheim og gikk fem år på Kunstakademiet, deretter dro hun til Paris og prestisjetunge École Nationale Supérieure des Beaux Artes, der hun studerte i tre år.

– Det var en innmari fin tid, smiler hun og faller litt inn i gamle minner. Så reiser hun seg.

– Uff så kaldt det er her. Snart må vi ta på oss boblejakke, sier hun og ler, mens hun rister liv i kroppen og trekker glidelåsen i den svarte fleecen helt opp.

Hun har mange gode venninner, både fra barndommen, studietiden og voksenlivet på Berger. Hun er med i vinklubb og prioriterer jenteturer høyt. Hver eneste dag er hun ute og bruker kroppen. For tiden går det i langrenn, men når snøen smelter spretter hun daglig utover kyststien på Berger.

– Naturen er min viktigste inspirasjonskilde. Der får jeg ryddet opp og kan kombinere det med godt vennskap, for jeg har virkelig gode turvenninner.

Venninnene på sin side mener Runi er verdens snilleste og varmeste person.

– Hun er så snill at jeg tror hun kan gi bort alt hun eier og har, ler Elisabeth Gjelseth.

Om tid

Runi henter fram en bok under en papirbunke. Boken ble laget av Haugar Museum i forbindelse med utstillingen hun hadde der i fjor.

– Se! På den tiden var jeg veldig abstrakt. Og der, i – 95 begynte det å komme mennesker inn i bildene. Og noe farger. Hun ler.

– Rustrødt er liksom høyden av rødt som jeg klarer å få prestert. Og disse tegningene her er forarbeidet til filmen Leikr hvor Bendik Hofseth laget musikken.

Små og store bilder glir forbi på sidene. Mennesker som tiltrekkes og frastøtes av hverandre, mennesker i bevegelse og i ettertenksomhet.

De fleste tegningene er med pastellkritt på lerret. Det gir linjer og konturer, samtidig som hun kan dekke store flater med et enkelt strøk. Krittet gir også en spesiell overflate i lagene som skaper en gjennomskinnelighet og bevegelse.

– Strek skildrer tid veldig godt. Hele veien ser du linjene og tiden det tar å tegne den, sier hun og lar hånden følge en strek.

– Jeg er opptatt av selve kjernen i en bevegelse, det som er livet eller kraften i et menneske. Jeg leter etter en stamme i bildet, der hvor jeg kan gjenfinne meg selv, og ut av det kommer det en følelse eller et uttrykk.

Likegyldig

Men det er ikke bare å bestemme seg for å tegne noe bestemt.

– Du må hele tiden ta noe inne fra brystet ditt og få det til å feste seg på lerretet. Det er ikke sånn at jeg går og tenker ut hvordan bildet skal se ut, men mer at jeg forsøker å finne forbindelsen mellom bildet og meg – det som gjør at bildene blir sanne for meg – at jeg får tak i dem. Hvis ikke blir det jo bare likegyldig alt sammen ...

– Angrer du noen gang på bilder du har solgt?

– Både ja og nei. En gang var det et par som ville kjøpe et bilde og kutte det av nederst fordi de mente det ble for stort. De fikk ikke kjøpe det før de lovet å beholde det intakt, noen rettigheter har vi heldigvis over kunstverket. Men et par av de bildene jeg har hatt et særlig nært forhold til, har havnet i riktige hender. Det ene er i Stenersenmuseet i Oslo og det andre kjøpte Haugar under utstillingen jeg hadde der i 2005.

– Hvordan er det å stå foran en ny utstilling igjen?

– Jeg er alltid nervøs! Og så er det veldig spennende å se hvem som kommer ... eller tenk om det ikke kommer noen. Og så må jeg ønske velkommen og ha på meg noe sånn dressaktige greier og pene sko, og så blir Hans Martin og ungene med. Jo da, det er litt styrete. Jeg kommer nok til å sparke av meg skoene og tar meg et stort glass vin når jeg kommer hjem igjen. Godt det er vinterferie snart.

Kommentarer til denne saken