Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi blir hjemme. God jul, takk for strevet!
Som kulturjournalist og ihuga musikkelsker har jeg alltid vært en storforbruker av musikk – på konserter eller avspilt av DJer. Men hva har de to siste åra bestått av?
Fantastiske naturopplevelser. I Norge. Jeg ble nyfrelst mørkeskigåer. Med hodelykt på kveldsturer.
Netflix.
Disney+
Dokumentarer på NRK.
Netflix, Netflix, Netflix.
Nå konsumerer jeg musikk på TV-plattformene også, og vi er mange som har fulgt den fordekte fortvilelsen til John Lennon møte overentusiasmen til Paul McCartney i dvelende, intime «Let it be». For eksempel. Og! En sjelden gang! Har jeg kunnet gå ut og danse. Seinest på en nyvinning av en fredagsklubb, der eklektisk house lokket oss ti ut på dansegulvet. God sikt til scenen, og da jeg snudde meg så jeg bakover på en publikumsmasse bestående av … fem til? Kanskje?
En kveld ute i nærheten et par måneder tidligere var like glissen – og jeg ble bedt av en vennlig men påpasselig smittevernvakt om å ikke stå på og danse til rytmene! Nå er ikke dette en analyse verken av danseforbud eller om nye konsepter er liv laga. Men timinga, timinga … For en hodebry for hele kulturbransjen den må være.
En mindre ivrig gjest ville mista motet. Eller fått den framskredne norske sjukdommen cringe. Best å holde seg hjemme, si. Og det er nettopp det som skjer nå: Arrangører i hele Norge rapporterer at publikums vaner har endra seg, etter nedstengte perioder og lav forutsigbarhet. De fleste arrangørene opplever ikke bare færre gjester i døra, men også at vi klikker mindre på nettsidene og facebookarrangementene. Ved gjenåpninga 25. september var det riktignok mange som ville på konsert. Men også mange som ble sittende hjemme – eller på hytta.
Union Scene og Drammens teater har mista mange av oss: Salgstallene for november viser grovt sett en halvering av billettsalget sammenligna med siste normalår. Dette var altså en måned uten pålagte smittebegrensninger – det viser publikumsflukten i seg sjøl.
Drammen Scener ser billettsalget tydelig droppe når nyheter om smitte og innstramminger kommer, sier de til meg.
Legg så til dobbeltkommunikasjonen der «trygt på konsert» lett overskygges av «ny mutant» og den eneste aktuelle norske popsangen for situasjonen blir No. 4s «Vi blir hjemme …» – Det er totalt stopp, sa én arrangør om billettsalget sitt til Aftenposten ved inngangen til julemåneden.
Inntektstap og publikumsfrafall er ikke særegent for kulturtilbudene, som når en lokal restaurant beregner 85 prosents tap. Men publikumsbygging særlig innen kultur er nitidige greier. Det er arbeid som ligner på såing, luking, såing, luking, gjødsling, gjødsling, gjødsling.
Men gjør det noe? Kan ikke folk bare få leve livene sine i sofaen? Å ja, det gjør noe! Vi som bor i en tidligere industriby i det store, utflytende østlandet har noe å tape:
Å booke konserter etter at den verste akutt-belastninga er over, og vi igjen kan slippes løs uten frykt for nærkontakt kommer til å gå helt fint. Umiddelbart. I byer som Oslo og de store studentbyene. Dér kommer publikum til å stå klare igjen med billettpengene sine. Raskt eller litt mindre raskt. Men på mange andre steder er booking og publikumsbygging skjørere. Har utøverne et sterkt forhold til noen publikumsgrupper her? Finnes det noe ungdomsmiljø der det sprer seg en interesse for sjangeren? Slike spørsmål kan make or break et publikumstekke. Og den starter ofte rett utafor Ring 3; kunne vi heller reist inn til Oslo og spist en bedre middag først, og gjort som i gamle dager reist inn te byn å gått på konnsert? Oslotrekket for slike dagsturer strekker seg vel til omtrent Hokksund. Men mens lokale arrangører – Union Scene, utekinoene, kirkekonsertene, med flere – har lokket gradvis flere og flere, har koronaen gitt en plutselig kalddusj. Og aller verst: Den kjøpesterke og tallrike gruppa 35+ gror fast i sofaen nå.
LES OGSÅ:
Det skjer veldig mye akkurat nå, men samtidig skjer det altfor lite!
Det er et paradoks, da mange i den samme gruppa svarer på undersøkelser om trivsel at de bor i by for tilgang til bredere kulturopplevelser. En av de store forskjellene på min barndoms Drammen og moderne Drammen er nettopp framveksten av kulturscener som setter standard. Da jeg flytta tilbake hit, måpte jeg av å se kultheltene Swans på plakaten her. Oslo-bransje kom trekkende for å se hippielegenden Vashti Bunyan.
Byboere oppgir også dette: Det å finne nettverk med likesinnede. Åpenhet framfor trangsynthet henger sammen med å ha et kulturtilbud som utfordrer oss, som gir oss noe annet enn det vi velger med fjernkontrollen. Djupest sett er dette demokratifremmende.
Drammen er nesten alltid en hårsbredd fra å bli traust, provinsiell, ikke så spennende … Det siste vi trenger er å bli sedate sofapoteter, bygdefolk med bystatus kun i navnet og ikke i vanen.
Og, danseforbud?! Jeg slutter opp om alt smittevern, men må påpeke at her er vi godt forbi et blødende kulturliv. Vi nærmer oss pulsåren. Og mens klubbene stenger, danser jeg i stua – både til Beatles-låter og til DJmikser fra undergrunnen. Og tenker på hvor lenge det blir til mange får muligheten til å oppleve legender her igjen. Sjøl et stykke inn i en kommende normaltilstand.
LES OGSÅ:
Kaja (36) og Anniken (38) gjør noe helt nytt: – Vi har spesielt savnet å danse og være frie
ANDRE SPALTISTER:
Johnny Cash takket for at jeg ville ha autografen hans
Det fins to typer dyreeiere. De som snakker til dyrene sine, og de som juger.
Noen holder orden på meg
Ikke la Drømmen om Drammen forbli nettopp det – en drøm
Å være forelder og si «nei, ikke ring på hos xx, prøv heller yy …» er så vanskelig at jeg nesten ikke klarer uttale det
