Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Likestillingen i Norge har kommet langt, men vi er ennå ikke i mål. I det norske samfunnet ser det ut som premissene til hvite kvinner fra middelklassen ofte vinner over de mindre privilegerte. Dette må vi få en slutt på.
Kvinnedagen er ikke en dag for ekskludering, og vi kan ikke fortsette å ignorere interseksjonalitet når vi snakker om likestilling.
Det var Kimberlé Crenshaw, en amerikansk advokat og forsker, som i 1989 introduserte begrepet «interseksjonell feminisme». Utgangspunktet for begrepet var svarte kvinners situasjon i USA, og hvordan de ble rammet av sexisme og rasisme. På 1960- og 70-tallet kjempet borgerrettighetsbevegelsen for å få en slutt på rasedelingen mellom svarte og hvite. Kvinnene kjempet mot kvinneundertrykking og rasisme, samtidig som de opplevde diskriminering og ekskludering, både fra menn og hvite feminister.
Interseksjonalitet er viktig fordi vi er nødt til å se hvordan hudfarge, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan påvirke kvinners leve- og livsvilkår.
I Norge kan en kvinne med hijab oppleve å bli behandlet annerledes enn en etnisk norsk kvinne. Det er fordi hijaben kan vekke antakelser og fordommer som er knyttet til kombinasjonen av at hun er kvinne, muslim og har en etnisk minoritetsbakgrunn. De er begge kvinner, men blir møtt av samfunnet på ulik måte og har dermed ulike opplevelser og erfaringer.
«Vi må integrere alle kvinners utfordringer i kvinnebevegelsen», skriver Seher Aydar i et innlegg publisert på maddam.no. Diskrimineringen som minoritetskvinner opplever er ofte rasistisk. «Fargede kvinner opplever en diskriminering som hvite kvinner ikke opplever.» Hun advarer mot å se på minoritetskvinner som et passivt offer for en kvinnediskriminerende kultur, der man setter kvinnen i bås og stempler henne som stakkarslig. Denne tankegangen er problematisk fordi det hindrer diskusjonen om den felles undertrykkelsen kvinner møter på grunn av diskriminering.
Fem av ni stortingsrepresentanter fra Buskerud stemte for endring av abortloven: – Ville stemt annerledes om jeg var fristilt
Likestillingen har kommet langt i Norge, men når vi begynner å ekskludere minoritetsgrupper tar vi et stort skritt tilbake.
I 2017 ble sexarbeidernes parole ødelagt i 8. mars-toget i Oslo. Vitner sier det var en representant fra 8. mars-komiteen som rev i stykker parolen. Komiteen har i ettertid fått mye kritikk på grunn av at de valgte å overkjøre sexarbeiderne, istedenfor å lytte til dem. Det setter kvinnekampen i et dårlig lys når en organisasjon som jobber for kvinner, går til angrep på en så utsatt gruppe. Hvis kvinnedagen handler om likestilling, må vi inkludere alle.
Kvinnedagen handler ikke om å kneble noen til stillhet, men heller åpne opp for et mangfold av ulike stemmer. Ikke bare fra hvite middelklassekvinner, men også fra minoritetskvinner, fattige, funksjonshemmede, sexarbeidere, uføre, transkvinner og andre minoritetsgrupper. Å være klar over sine egne privilegier kan være med på å forstå andre personer sine utfordringer bedre. Likestillingskampen handler ikke om å kjempe for en gruppes rettigheter, men å kjempe for alle sine rettigheter.
Disse kvinnene må hedres for mot og fremsynthet
