La oss aldri glemme hva vi gjorde da vi hadde det som mørkest

Av
DEL

MeningerKlarte vi å finne sammen etter terrorangrepene 22. juli 2011, klarer vi å komme sammen i 2020. Vi må klare å se bak det voksende hatet som brer om seg. Vi må klare å snakke sammen, spesielt de gangene vi ikke liker det hverandre sier.

Det var få som advarte mot trusselen fra ytre høyre i forkant av 22. juli 2011. På mange måter kom terrorangrepene som lyn fra klar himmel. I dag er himmelen langt mindre skyfri.

Derfor må vi snakke om 22. juli. Ikke om beredskap, terrorsikring og Grubbegata, men om hat, holdninger og ideologi. Vi må snakke om det tankegodset som tok livet av 77 mennesker den julidagen for ni år siden. Og ikke bare om hvem høyreekstremistene er, men også om hvorfor de vinner fram. Behovet for disse samtalene er ikke mindre i dag enn i 2011, heller tvert imot.

Ni år etter 22. juli er ikke ytre høyre lenger bare på fremmarsj. De har tatt steget ut av mørke kjellerleiligheter og fram i fullt dagslys, til både parlamenter og regjeringskontorer. USA styres av en president som pisker opp hat og mistillit mellom mennesker. I Polen befestet det såkalte Lov- og rettferdighetspartiet makten under sommerens presidentvalg.

I flere andre europeiske land er fascistpartier bare ett parlamentsvalg unna å innta regjeringskontorene. Og det er ikke fordi vi er for dårlige til å «arrestere» rasister på nettet. Det handler om politikk. For når millioner av mennesker føler seg glemt, oversett og overkjørt, er det fritt fram for fascismens feige fotsoldater.

I land etter land hvor fascismen vokser fram, har ulikhet, usikkerhet og urettferdighet gjødslet marken årevis i forveien. Når mennesker mister troen på fremtiden, er veien kort til hat og fremmedfrykt. Det er muslimenes feil. Det er globaliseringen. Det er alle innvandrerne.

Derfor bør det skremme oss at forskjellene mellom mennesker øker. Store befolkningsgrupper i Norge har de siste ti årene opplevd reallønnsnedgang. Koronakrisen straffer de som sitter nederst ved bordet hardest. Millioner av mennesker får nå korona-regningen på toppen av gjelden de allerede har. Fascismens åkerflekker får stadig bedre grobunn, uten at vi reagerer.

Vi kan ikke lure oss selv til å tro at vi bekjemper hat og rasisme ved å fortelle mennesker hva de ikke kan føle, tenke og mene. Det er en skummel øvelse. For når ytringsrommet snevres inn, går alle debatter i svart/hvitt. Når et privilegert mindretall får avgjøre hva som er greit å si, skygger de fleste banen. Når du enten er innenfor eller utenfor, spiller det liten rolle om du er innvandringskritiker eller Holocaust-fornekter – de er alle av den samme ulla.

Nåløyet blir så trangt at de fleste av oss havner utenfor. Og det er vanskelig å finne en mer effektiv oppskrift på utenforskap, fremmedgjøring og hat, enn å fortelle mennesker at det de opplever er feil, uansett hvor uenige vi er. Hatytringer som oppfordrer til vold skal aldri godtas. Men vi bekjemper ikke rasismen ved å fortelle flest mulig mennesker at de er rasister. Vi må orke å snakke sammen.

Da nordmenn tok til gatene etter 22. juli var det ikke for å røyke ut innvandringskritikere og «rasister». Det var ikke hat og raseri som fylte rådhusplassen 25. juli. Det var kjærlighet. Kjærlighet for ofrene, de etterlatte og de pårørende, og kjærlighet for hverandre.

La oss aldri glemme hva vi gjorde da vi hadde det som mørkest. La oss aldri glemme hvordan vi maktet å se forbi alt det vonde. Forbi hatet som traff oss. For klarte vi å finne sammen midt oppe i røyken fra regjeringskvartalet, klarer vi å finne sammen om krevende spørsmål i 2020. Klarte vi å kvele gråten og synge sammen på rådhusplassen i 2011, klarer vi å se bak hatet og forsøke å forstå hvor det kommer fra. Rasisme må behandles ved at vi snakker med hverandre, ikke om hverandre.

I det pinlige fraværet av et statlig minnesmerke etter 22. juli, kan i det minste resten av oss ta et ekstra ansvar. Et ekstra ansvar for å aldri glemme dem vi mistet. Og heller aldri glemme at det hatet som tok livene deres kom fra et sted. Og det hatet kan ikke bures inne, eller ties i hjel.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags