Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For en tid
tilbake sendte jeg inn en interpellasjon til kommunestyret med tittelen «Evakuer barna i flyktningeleiren Moria på Lesvos». I mellomtida har samfunnet stengt ned, og jeg sjonglerer hjemmekontor med nettundervisning, hjemmeskole for en 2. klassing og hjemmebarnehage for toåringen. Uker i hjemmekarantene med mann og barn føles som en liten evighet.
I flyktningeleiren på Moria bor det 20.000 mennesker. Flyktningene mangler mat, tilgang på reint vann, tak over hodet, sanitæranlegg, helsehjelp og medisiner, klær og sko, og skolegang. Hjelpearbeidere som har vært i leiren rapporterer om så umenneskelige forhold at det nesten er umulig å forestille seg hvordan livet er for de 7.500 barna som vokser opp der. En barndom i Moria-leiren må føles som en uendelighet, et uendelig mareritt som ikke forsvinner når man våkner.
Nå kan marerittet ende opp i en katastrofe. Hva som skjer når koronaviruset får bre seg i en leir der 20.000 mennesker deler på plassen til 3.000, der det ikke finnes nok såpe og vann, og der mange er syke og har dårlig helse, er vanskelig å i det hele tatt tenke på.
SVs interpellasjonen skulle behandles i det kommunestyremøtet som ble avlyst 24. mars. Der ba vi Drammen kommune om å slutte seg til oppropet «Evakuer barna fra Moria» for å legge press på regjeringa om å foreta seg noe i denne utålelige situasjonen.
Det er usikkert om saken kommer opp i nærmeste framtid. Derfor må vi gjøre hva vi kan for å legge press på norske myndigheter på hjemmekarantenevis.
Koronakrisa har gitt nytt liv til nordmenns dugnadsånd. Jeg håper den også gir nytt liv til den internasjonale solidariteten vi en gang var så stolte av. La oss starte med de mest sårbare, og sørge for at barna i Moria kan våkne opp fra marerittet i en varm seng i et trygt land.
8.600 sykehusavtaler i Drammen utsatt
Her kryr det av folk nå: – Vi motiverer hverandre
