Våren er her og lyden av russebusser lyder i det fjerne. For mange et irriterende varsel om en fest man ikke kan delta i selv, og som til og med holder hardt arbeidende arbeidsfolk våken om natta.

Ungdommen, full av liv og pågangsmot, endelig ferdig med grunnskole og videregående, endelig klare til å bestemme selv og finne sin egen vei i livet. Ungdommen fyller vårkvelden med donkadonka-musikk skrik, skrål og latter.

Russefeiringen er et overgangsritual. En handling som representerer overgang fra ungdom til voksen.

Hvert år mottar russen klager på høy musikk og leven, og stadig flere steder hvor russen kan møtes stenges og gjøres utilgjengelig for høylytte russebusser.

Jeg har forståelse for de som plages av støy, jeg er selv en av disse, men nettopp i år bør vi alle være litt ekstra overbærende.

To årskull med russ har ikke fått ta del i dette viktige overgangsritualet. En tid som de selv ofte planlegger og gleder seg til i mange år. To år med pandemitiltak, digitale samlinger, fravær av 17. mai og en skikkelig russefeiring.

Ber russen tenke seg om: – Er det sånn her de ønsker å framstå?

Det er ungdommen som har hatt den største byrden under pandemien. Det er ungdommen som har ofret mest. La dem feste.

De har stilt opp i det mange kaller «dugnaden», lagt sitt liv på hylla og ofret mer enn de aller fleste av oss. La oss i år takke ungdommen ved å være litt ekstra overbærende. Tåle litt mer, men absolutt ikke alt. Det finnes absolutt grenser

Det er vår, russen ruller og påminner oss om hvordan livet kan være etter to års pandemi.

Ha en fin og ansvarlig feiring.

LES OGSÅ: