Høsten 2020 ble folkehelse, livsmestring og kritisk tenkning en del av den norske læreplanen. Det er altså lovfesta at barn og ungdom skal lære om folkehelse og livsmestring, og at de skal tenke kritisk over det de lærer.

I pedagogikken snakker vi om at vi kan lære om, i, med og gjennom noe. John Dewey, en kjent og hyppig sitert pedagog sier at den beste måten å lære på er «learning by doing» og at man deretter øker læringsutbyttet ved å reflektere over det man har gjort.

Barn og unge har ofte lært om folkehelse gjennom å drive med fritidsaktiviteter og idrett, og de har lært kritisk tenkning gjennom møter med folk som tenker annerledes enn dem selv. Ofte i situasjoner utenfor skolen.

Jeg mener det er på sin plass å tenke kritisk over hvilke politiske tiltak som nå gjøres med tanke på folkehelse og livsmestring. Det er ingen tvil om at politikerne gjør sitt beste med utgangspunkt i hva vi vet når vi vet det om korona-situasjonen, men er alle sidene av saken virkelig granska og gjennomtenkt? Til tross for, eller på grunn av, korona-situasjonen er det prekært å tenke kritisk over hvordan politikken som nå føres innenfor folkehelse-området gagner befolkningen.

Vi vet at fysisk aktivitet er bra for fysisk helse, psykisk helse og generell livskvalitet. Vi vet at fysisk aktivitet i barne- og ungdomsårene kan dempe potensielle plager i voksen alder. Vi vet at fedme er et økende problem i Norge, og at flere strever med livsstilssykdommer. Vi vet at flere spiser mer usunt nå enn for ett år sida.

I løpet av slutten av 2020 og starten av 2021 var breddeidretten, fritidsklubber, kulturskoler og treningssentre i Drammen stengt. Nasjonalt er sukkeravgiften redusert, slik at det nå er billigere og enklere å kjøpe brus og godteri. Det er også blitt billigere å kjøpe snus og alkohol. Som en motsats til dette er behandlinger som massasje og akupunktur tillagt moms og dermed blitt 25 prosent dyrere. Med andre ord er det vi vet at kan være bra for oss stengt eller dyrere, og det vi vet at er dårlig for oss blitt billigere.

I praksis kan vi derfor si at det er et stort sprik mellom intensjonen i læreplanen og gjennomført politikk.

Gjennom noen av korona-tiltakene beskytter vi liv og opprettholder helse for en del av befolkningen. Men for en annen del skaper vi dårligere livskvalitet og helse. Her trumfer hensynet til å opprettholde liv, noe som etisk sett veier svært tungt. Men når det gjelder avgiftspolitikken som er nevnt ovenfor, er det vanskelig å se hvilke etiske avveininger som ligger til grunn. I et folkehelseperspektiv har jeg store problemer med å se hvordan billigere sjokolade bør trumfe muligheten til at folk har økonomisk tilgang til behandling som kan hjelpe dem med å takle kompleksiteten i livet – spesielt nå.

Kritisk tenkning er del av læreplanen fordi det er et middel til å utforske de store utfordringene som ikke har entydige svar. Selv om barn og unge bør tenke kritisk over politikken som føres i dag, er det opp til de ansvarlige voksne å gjøre noe med det. Derfor er det enda viktigere at det er de som tenker kritisk og handler deretter. For er det riktig å fastholde tiltak som går imot et folkehelseperspektiv? Er det riktig å gjøre det lett for folk å ta valg som ikke er bra for helsa? Er det riktig å skyve problemene, som kan og vil oppstå om disse tiltakene opprettholdes over tid, over på ungdommen?

Dette mener jeg det bør snakkes mer om, for det er de som går på skolen nå, som mest sannsynlig må håndtere de uvisse ettervirkningene av disse politiske beslutningene i framtida.