Tirsdag kveld ble det tvungen lønnsnemnd i lærerstreiken. Jeg kan ikke si jeg er overrasket. Som lærerstudent har jeg ikke vært tatt ut selv, men jeg har fulgt nøye med, og KS har så vidt sett vår vei siden streiken begynte.

Jeg går nå mitt siste år på lærerstudiet, og er dermed snart ferdig med 18 år som elev og student i den norske skolen. Jeg har siden jeg selv var tenåring visst at jeg ville jobbe i skolen, helst som lærer, men jeg visste også at jeg da måtte ta utdanningen som krevdes, slik at fremtidens elever faktisk får den gode opplæringen den norske regjeringen sier at alle elever har krav på. Utdanningen ble omgjort til en master året før jeg begynte, og jeg hadde dermed ikke noe annet valg enn å ta en mastergrad for å ende opp i yrket jeg har drømt om så lenge jeg kan huske.

Lite visste jeg at jeg kunne søke meg jobb på skole rett fra videregående, uten annen utdanning enn nettopp videregående, og få nesten like god lønn som jeg får etter fem år med spesialisering.

LES OGSÅ:

Får ikke lov til å streike mer: – Langsiktig er det elevene som taper

De siste fem årene har jeg brukt på å forberede meg på å stå foran i klasserommet. Jeg har forberedt meg på å stå sammen med elevene når ting er vanskelig, enten det er på skolen eller hjemme, når karakterene ikke er som forventet, når prøver og lekser er slitsomme, når venner sårer og forhold ryker, når de faller og skader seg, og ikke minst når de gråter av glede, når de endelig får til noe, eller når de har en skikkelig bra dag. Dette er ting jeg har forberedt med på med glede.

Siden 2020 har jeg jobbet i skolen ved siden av studiene, og jeg elsker jobben min. Jeg elsker det fremtidige yrket mitt, og jeg gleder meg til å bli ferdigutdannet slik at det faktisk kan bli hverdagen min. Jeg gleder meg til å stå sammen med elevene gjennom godt og vondt, minst fem timer om dagen, fem dager i uka. Selv om jeg vet hva jeg går inn i.

I løpet av mine to år i den norske skolen, har jeg møtt på mange elever. Alle nydelige, men noen som krever litt ekstra. Ofte har jeg blitt plassert med nettopp disse elevene. I ulike forsøk på å gjennomføre skolearbeid har jeg blitt slått, flydd på, sparket og bitt. Dette er alt verdt det, når jeg får tilliten til disse elevene. Når disse elevene kommer seg gjennom skoledagen uten å bite eller sparke en medelev, glemmer jeg alle gangene jeg selv har blitt utsatt for det.

Jeg vet nå at jeg går inn i et yrke der kompetanse ikke blir lønnet. Et yrke der arbeidsgiveren heller ser motsatt vei enn å høre på oss. Et yrke der mange legger all skyld og alt ansvar på oss, uten å tilby noe hjelp. Et yrke der jeg blir overarbeidet. Et yrke med lenger arbeidsuker enn gjennomsnittet.

LES OGSÅ:

Professor frykter streikeutfall fører til at enda færre vil bli lærere

Men det går vel bra, vi får jo så mange ekstra ferier. Det er i alle fall det andre sier. Jeg vet at det andre kaller ferier, er en kombinasjon av avspasering og ekstraarbeid. Det er prøver som skal rettes, opplegg som skal lages, elevsamtaler som skal planlegges, foreldre som ringer med spørsmål, og mye mer. Vi lærere får nemlig ikke avspasering. Det er forventet at vi skal jobbe mer enn 37,5 timer i uka, uten å klage.

Jeg skriver ikke dette for sympati. Jeg vet godt at jeg kunne valgt et annet yrke, med bedre lønn, bedre arbeidsvilkår og kortere arbeidsuker. Problemet er at jeg ikke vil inn i et annet yrke.

Kjære KS, og kjære regjering.

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal si. Jeg er oppgitt, sint og lei meg. Til sommeren er jeg ferdigutdannet, og i august går jeg forhåpentligvis inn som kontaktlærer i min egen klasse. En klasse jeg kan bruke min kompetanse, min femårige utdanning, på å hjelpe gjennom hverdagen. Jeg håper jeg har gode kolleger å lene meg på. Kolleger med erfaring og interesse for elevene. Jeg håper, men jeg er usikker. Sånn som dere holder på nå, kan det hende at alle de erfarne lærerne finner seg yrker der de faktisk blir verdsatt, og det er noe jeg har stor forståelse for.

Gjennom tvungen lønnsnemnd sier dere at lærere er viktige nok til å påvirke liv og helse. Viktige nok til å skape alvorlige, samfunnsmessige problemer når vi ikke er på jobb. Likevel er vi ikke viktige nok til å bli hørt, eller til å få lønn for kompetansen vi har. Tenk over hva dere formidler gjennom disse handlingene. Tenk over hva dere formidler til elevene. Til alle barna som går gjennom skolegangen sin med ufaglærte foran i klasserommet.

En ting er at dere ikke vil hjelpe oss, men jeg trodde virkelig dere satte elevene våre, barna våre, høyere enn det dere gjør nå.