Lysthussaken i Lier: Som politiker er jeg vettskremt over departementets maktmisbruk

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er riktig av Drammens Tidende å skrive om den såkalte lysthussaken i Lier. Men jeg mener at avisen gir et så feilaktig bilde av saken at jeg ser meg nødt til å imøtegå det.

Jeg har kommentert de forhold jeg mener er viktige i saken med tre utførlige tekstmeldinger der jeg uttrykte presseetisk kritikk av sider ved avisens tidligere publiseringer, og der jeg gav ytterligere konkret informasjon.

En klagesak etter plan- og bygningsloven presenteres feilaktig og tabloid som en nabokrangel, noe som er en klar forvrengning, og det har heller aldri blitt brukt slike ord av de berørte partene eller i sakens dokumenter. Videre er det grunn til å peke på at denne saken kom til på et tidspunkt jeg ikke var folkevalgt, og avisens insisterende tabloide fokus på mitt nåværende verv som kommunestyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Lier er derfor langt utenfor det som hører saken til. Men, jeg er inneforstått med at det nevnes, selvsagt. De standpunkter min mann og jeg som klagere står for i saken avviker ikke fra mitt partis program, ikke for noe tema, hverken nasjonalt eller lokalt, så denne saken er ikke sensasjonell av den grunn heller.

Når Drammens Tidende skriver at det er vi som klagere som mener at lysthuset skader naturreservatet er det forsåvidt riktig, for vi gjengir det som fylkesmannen og kommunen har skrevet og konkludert om dette. Både fylkesmannen og kommunen har i saken vist til at hensyn etter føre-var-prinsippet, i naturmangfoldlovens § 49, gjør det nødvendig å kreve lysthuset flyttet fra strandkanten fordi landarealet i naturreservatet er på sitt smaleste og mest sårbare akkurat der lysthuset ble ulovlig og uomsøkt oppført, og naturreservatet påvirkes derfor negativt. Hverken fylkesmannen, kommunen eller vi som klagere har krevd lysthuset revet, slik avisen skriver, men kun flyttet 25 m vekk fra strandkanten. Alt dette står i dokumentene i saken.

Så inngår lysthuset dessverre i en rekke ulovlige tiltak i strandsonen på eiendommen, som kommunen krevde fjernet i 2013. De andre forholdene er eldre og kommet til så gradvis at det ikke var før i 2013 at kommunen oppdaget dem. Det ser ikke ut som om Lier kommune har fulgt opp disse ulovlighetene.

Fylkesmannen i Oslo og Viken mener nå at lysthuset må fjernes eller flyttes, og at vedtakene i saken er ulovlige og ugyldige og skader allmennhetens interesser. Men Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som frykter et ras av tilsvarende saker på grunn av deres langvarige gale lovanvendelse av plan- og bygningslovens byggeforbud i strandsonen, overprøver fylkesmannen politisk og vil ikke omgjøre et vedtak som de meget motstrebende har måttet erkjenne er både ulovlig og ugyldig. Regjeringen fikk heller ikke flertall i Stortinget for sitt lovendringsforslag av byggeforbudet og måtte så krype til korset og erkjenne at det var Sivilombudsmannens lovtolkning som gjelder.

Det er Sivilombudsmannen som nå har bedt oss om å kreve omgjøring av det ulovlige vedtaket. Departementet fattet så nylig et nytt politisk vedtak i klagesaken som hverken er basert på plan- og bygningsloven, naturmangfoldloven, sakens faktum eller forvaltningens rettsprinsipper. Dette siste vedtaket er juridisk og forvaltningsmessig sett et overtramp. Sivilombudsmannen har fulgt opp, men er holdt for narr av departementet, noe en ny Ombudsmann åpenbart synes er så ubehagelig at man derfor ønsker å avslutte sitt engasjement for å slippe å måtte forholde seg til sin egen utilstrekkelighet. Dette rammer Ombudsmannens anseelse og arbeidsvilkår og den lille mann taper på at denne ankemuligheten de facto er spilt ut av departementet og regjeringen.

Man kan si mye om denne saken, mye har vært sagt, også på Stortinget ved flere anledninger, for dette er rett og slett den allmektige staten som anvender loven feil med store og alvorlige miljøkonsekvenser, men nekter å rydde opp. Dette angår maktfordelingsprinsippet mellom lovgivende og utøvende makt, og det angår rettsstaten. Taperne slik saken nå står er tilliten til forvaltningen, den lille mann og samfunnet.

Dette angår det mest verdifulle arealet i Norge, både strandsone i indre Oslofjord/Drammensfjorden, som har landets strengeste arealvern, og et naturreservat med landets strengeste vern. Derfor er departementets vedtak og Ombudsmannens impotens i saken intet mindre enn en nasjonal miljø- og forvaltningsskandale som berører opptil 7.000 slik saker, dette er kanskje på linje med Nav-skandalen. Det er det som er det sensasjonelle i den lille lokale saken, og ikke alt mulig annet.

Som naboer lever vi fint med tingenes tilstand, men som samfunnsborgere er vi sterkt bekymret for naturens og strandsonens manglende rettsvern, departementets ulovligheter og ombudsmannens impotens. Som politiker er jeg vettskremt over departementets maktmisbruk, men regner med at saken nå løftes. Vi driver den gjerne videre, for det kan og bør snu fort.

Siste ord er nok derfor ikke sagt, og naboens malepensel kan fint få hvile denne sommeren også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken