DRAMMEN: – Jeg føler meg privilegert, sier Grøtterud.

Etter fem år i Trondheim var det ikke noen særlig tvil. Den nyutdannede sivilingeniøren fikk seg jobb og bosatte seg etter hvert på det samme stedet han vokste opp. Han giftet seg med Konnerud-jenta Ida. De kjøpte seg enebolig på Jordbrekkskogen. Og fikk datteren Tiril (2).

Hun går i barnehage som ligger hundre meter fra hjemmet. Når Tiril er levert starter arbeidsdagen på hjemmekontoret.

Familien trenger aldri å risikere å befinne seg i en situasjon med masse folk. De trenger ikke å ta buss eller tog for å komme seg på jobb, og møtevirksomhet foregår i stor grad digitalt oppkoblet foran en skjerm.

Drammen er en av de hardest rammede byene i Norge, men pandemien har skjevfordelt det lokale trykket. Mens kommunedel Danvik, Austad og Fjell ligger soleklart på topp i andel smittede, befinner Konnerud og Skoger Vest seg i bunn, bare slått av Svelvik.

Hvorfor er forskjellene så enorme?

Og er det noen helt definerte særtrekk som er unike for bydelen på taket av Drammen?

Hvordan vokste bydelen fram?

Vi ringer mannen som gjerne tituleres som Mr. Konnerud.

En øy i byen

– Konnerud er egentlig et atskilt samfunn fra resten av byen. Det er nærmest som en øy, avgrenset til alle kanter med en skog. Ja, bare mot Skogerbygda er det litt åpent, sier Geirr Kihle.

Han flyttet selv til bydelen som 14-åring. Hans nye hjemsted var da en liten bygd som om sommeren slet med løse hester og kuer.

Siden da har felt etter felt blitt utviklet, og nå bor det 10.916 mennesker i kommunedelen der eneboliger er den mest vanlige boformen.

Kihle er styreleder i Konnerud IL, et idrettslag som i år kunne vise til voldsomt gode resultater i junior-VM på ski. Her er det også en voldsom bredde, og Mr. Konnerud mener 3.000 mennesker på ulikt vis er «sysselsatt» eller engasjert i klubben.

– Selv om vi nå er 10.000 mennesker, er vi fortsatt som et lite lokalsamfunn, sier Kihle.

Saken fortsetter under bildet.

De siste tilgjengelige dataene fra Statistisk sentralbyrå på sonenivå i Drammen er fra 2018, og viser at Konnerud og Skoger Vest skiller seg tydelig fra resten av kommunen på noen punkter:

I aldersgruppen 30–39 år er andelen med høyskole- eller universitetsutdanning høyest av kommunedelene i Drammen.

Samlet sett er det her høyest inntekt (medianinntekt etter skatt) av alle de ti kommunedelene i Drammen.

Konnerud har den laveste andelen «lavinntektshusholdninger». 

Det er også den kommunedelen i Drammen som har lavest andel innvandrere.

Lett å unngå kontakt

Under pandemien har avstand hele tiden vært frontet som ett av de viktigste tiltakene for å unngå smitte.

Og derfor erkjenner også Grøtterud at han og familien er privilegerte og heldige.

– Det er lett for oss å følge anbefalingene om å unngå kontakt. Jeg sitter på hjemmekontor og får gjort jobben min her. Da slipper jeg også å ta kollektivtransport, sier 33-åringen som jobber opp mot kraftmarkedet for NVE og egentlig har kontorplass på Majorstua i Oslo.

Saken fortsetter under bildet.


Slik har smitten utviklet seg under pandemien (du kan zoome inn på din bydel):

Sivilingeniøren er ikke i tvil om at arbeidssituasjon og boform har gjort det lettere å unngå smitterisiko. Da den tredje bølgen sto på som verst unngikk familien butikkbesøk, og bestilte matvarer levert på døra.

- Boforhold har noe å si

Kommuneoverlege John David Johannessen tror også at dette er et viktig element som gjør at Konnerud ligger så lavt på smittebarometeret.

– Boforhold har noe å si. Da har man større mulighet til å holde avstand mellom mennesker, dessuten ligger Konnerud litt lenger unna resten av byen. Det er jo typisk mer smitte i de sentrumsnære kommunedelene, sier Johannessen.

Saken fortsetter under bildet.

Grøtteruds arbeidsgiver har gitt de ansatte en halvtime i løpet av hjemmekontordagen for å trene. Magnus Grøtterud benytter gjerne dette til å legge løpeturer i skog og langs vei.

Og det var også gjennom dette Drammens Tidende fikk kontakt med 33-åringen.

Sivilingeniøren bruker nemlig treningsappen Strava, og vi ringte ham fordi han har logget årets beste tid på ett av tre segmenter med navnet Jarlsbergveien climb. Dette er en motbakke på 600 meter med en snittstigning på 5,2 prosent. Tanken var at en tilfeldig telefon til en Stravatopp kunne bringe oss nærmere et eksempel på den typiske Konnerud-beboer.

Selv ville han i utgangspunktet ikke stille i avisen, men etter å ha tenkt seg om sa han likevel ja. For Magnus Grøtterud er på mange måter en representant for dagens Konnerud. Han har høy utdanning, bor i enebolig og jobber på hjemmekontor under pandemien.

Greven og gruvene

Og Jarlsbergveien, der han altså har levert årsbeste, er oppkalt etter en meget sentral person i Konneruds historie.

– Grev Wedel Jarlsberg eide jo hele Konnerud en tid, sier Per Runar Thoresen. Hvis noen skal trekke opp bydelens historiske linjer, er få bedre skikket til å gjøre dette enn ham. Ikke bare er han livslang beboer, han representerer også Skoger og Konnerud Historielag. Og han kan fortelle at det allerede på 1200- og 1300-tallet var aktivitet der oppe.

Folk levde da av skog og fiske helt til en greve skulle snu opp ned på tilværelsen.

– Grev Wedel Jarlsberg drev jo gruvedriften her på 1730-tallet. På et tidspunkt jobba det 300 til 400 i gruvene her oppe, sier Thoresen.

Gruvedriften varte fram til 1913, men det er fortsatt spor av driften som var. Noen økonomisk suksess var det imidlertid aldri. Og gruvedriften holdt på å sende en fornem familie ned i den tyngste misere.

En fornem families store ulykke

– Det var faktisk familien Wedel Jarlsbergs store ulykke. De eide 14 prosent av hele Vestfold fylke, men måtte selge mer og mer eiendommer for å finansiere gruvedriften. Pengene bare rant ut, sier historiker Carl Emil Vogt. Han har skrevet bok om en av etterkommerne fra grevskapets Konnerud-epoke, Herman Wedel Jarlsberg. Da han ble født i Montpellier i 1779, var familien ute av Konnerud for godt.

– Faren hans kvittet seg med hele gruvedriften og fikk økonomien på fote igjen, sier Vogt.

Per Runar Thoresen forteller at Grev Wedel Jarlsberg solgte gruvedriften ut på aksjon, og at kjøperne var 150 lokale som fortsatte driften. Konnerud ble imidlertid aldri noe Klondyke for verken grever eller husbonder. Ingen ble rike på gruvene.

– Det kastet ikke nok av seg. Det var jo kobber, litt sink og litt sølvholdige greier. Men det var ikke nok av det, og det var selvfølgelig vanskelige driftsforhold, forteller Thoresen.

Da det ble slutt i 1913 besto Konnerud av masse småbruk og noen mellomstore gårder, men de fleste hadde jobb på en av papirfabrikkene nede i byen. Ifølge Thoresen var det ingen velstående på Konnerud på den tida, og før kommunesammenslåingen i 1964 bodde det kun et par tusen mennesker der oppe.

- Fins jo ikke blokker her oppe

Konnerud hadde før dette tilhørt Skoger kommune og Vestfold fylke. Da sammenslåingen med Drammen ble et faktum, startet også en rivende utvikling som har ført Konnerud dit de er i dag.

– Da ble det etablert flere byggefelter på Konnerud, og så kom de i tur og orden, sier Thoresen.

Han lurer på om bosetningsmønsteret på Konnerud kan være grunnen til at de har sluppet unna med mindre smitte enn kommunen for øvrig.

– Det fins jo ikke blokker her oppe. Blokker er jo gjerne et sted der flere møtes i korridorer og sånne ting. Det er heller ingen store arbeidsplasser her oppe, bare skoler og helseinstitusjoner. Men jeg vet ikke om det kan ha noe å gjøre med at det er lite korona her oppe.